På lørdag var vi endelig klare for å sykle Death Road. For de som ikke vet helt hva det går i så kan jeg fortelle at Death Road er 64 km lang, og ca 3 meter bred. Det er også stort sett bare grusvei. Før i tiden gikk det trafikk begge veier, og det var faktisk eneste måte å komme seg til La Paz. Nå er det stort sett ingen biler der, og det er i alle fall litt tryggere. Helt trygt er det dog ikke, og det er ikke mindre enn 3 uker siden en person døde der. Nuvel ...
Dagen startet 0600. Vi kom oss etterhvert til turoperatøren vi skulle til, og spiste en grillet kylling til frokost(den var kjøpt dagen før, og er kanskje den beste grillede kyllingen vi har spist). Vi ble kjørt opp på 4500 meter og fikk en kjapp leksjon i sikkerhet. Det var en kort leksjon, men vi følte oss trygge der vi syklet rundt på en stor plass og øvde oss på å bremse :) Thale fikk æren av dagen første(og så vidt jeg vet eneste) tryn. Det skjedde heldigvis uten dramatikk, og skjedde da Thale skulle bestige sykkelen for første gang. Hun hadde ikke lagt merke til en vanndam som hadde fryst til is, og vips lå hun på baken :D Alle lo, og det var meget god stemning i det vi satte utfor.
Den første timen var på asfalt, og der kunne man virkelig kjøre fort. Siden vi kjørte langs fjellskrenten og det var ganske rett ned på den ene siden, tok det ikke mer en 10-15 sekunder før høydeskrekken til Thale slo ut i full blomst. Hun ble sinka i feltet, og siden hun fikk helt spader måtte jeg selvfølgelig kjøre sammen med henne. Etter en liten halvtime ble hun varm i trøya og jeg fikk lov til å leke med de andre. Jeg lå nå et godt stykke bak de andre, og kunen dermed suse avgårde i mitt eget tempo. Det gjorde jeg også, og jeg kan fortelle dere at det virkelig gikk unna. Det er jo bare nedoverbakke. Etter 15 min tok jeg igjen de andre :)
Da var vi kommet fram til starten på den ordentlige Death Road. Her er det bare grus og trangt :) Det var steiner som stakk opp man kunne hoppe på, og jeg var ganske enkelt i himmelen. Det gikk også bedre med Thale nå. Det skyldes rett og slett at det lå et ganske tjukt tåkelag som dekket for utsikten. Vi kjørte nå litt fortere, og jeg trengte ikke kjøre med Thale hele tida. Men det ble nå til at Thale, Ivar og jeg kjørte sammen i store deler av løypa. Det var ganske spesielt og og kjøre nedover å se alle korsene som var satt opp i veikanten, og de var det faktisk mange av. Etter en liten halvtime var det plutselig tomt for vei. Det skyldes et stort grusras som hadde dekket hele veien. Det hadde gått litt tidligere på dagen, men det blir jo til at man tenker "hva hvis....?". Guidene visste råd, og det var tid for dagens klatreetappe(haha). Vi måtte være ninjaer og bære sykkel over grusraset, og det kan jeg fortelle at ikke var bare bare. Gruppa var på ca 15 stykker, og det tok ca 1 time å få alle over. Etter dette gikk turen smertefritt, og jeg tok det relativt rolig sammen med Thale. Vi nøt turen og utsikten og hadde det igrunn ganske behagelig. Etterhvert ble Ivar lei av å kjøre med det treige kjæresteparet, så han satte av gårde. Alle tok en felles pause ca 30 minutter før vi var framme. Nå bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å ligge i tet det siste stykket. Jeg la meg på hjul rett bak guiden som nå suste av gårde det siste stykket. Det var flere svinger jeg var litt i tvil om jeg kom til å klare, men jeg prøvde stort sett bare å følge sporet til guiden og Ivar. Dagens "hjerte i halsen øyeblikk" kom da vi suste rundt en sving og en minibuss kom mot oss. Jeg klarte heldigvis å styre unna(og ikke utfor kanten). Etter dette var det kort tid til vi var framme. Dere kan tro det smakte godt med en øl da vi kom fram etter 5 timer på sykkelsetet.
Etter dette var det en liten biltur inn til La Paz, og vi var klare for å møte våre australske venner fra Puno. Det skulle vise seg at dette ikke skulle gå, da de var stuck i jungelen. Vi ble enige med Ivar om at oss nordmenn skulle ta oss en liten fest og ble enige om å møtes på hotellet etter en rask dusj. Da vi kom på hostellet ble vi nærmest slått i bakken av utmattelse. Vi bestemte oss for å bare legge oss i senga for å slappe av litt, og jeg tror det gikk ca 2 sekunder før vi sov som to små barn. Ca klokka 2300 kom Ivar inn på rommet og vekte oss. Vi var ikke klare i det hele tatt, men sjanglet oss opp i baren for å starte festlighetene. Etter en øl og en White Russian våknet vi litt opp å tok del i samtalen som gikk rundt bordet. Ivar hadde blitt kjent med 2 hyggelige engelske jenter, og vi hang med de stort sett hele kvelden. Baren på Wild Rover stengte 2, og da dro vi til et hipt lite sted som het Ram-Jam. Det er så nærme man kommer et vestlig utested, og her ble i alle fall kokainen intatt på toalettet. Ram-Jam stengte klokka 2, og da var det tid for å dra til den nyåpnede klubben "Blue". Her var musikken skikkelig ræva, så vi ble der i ca 1 Cuba Libre for vi bestemte oss for å dra hjem.
På søndagen skulle vi på jungle trek! Vi stod opp i 11 tida, og hadde GOD tid med tankte på at flyet vårt ikke skulle gå før 1630. Vi gledet oss veldig, men måtte noe skuffet konstatere at vi ikke fikk gjøre som vi hadde planlagt. Flyet var nemlig kansellert grunnet regn på jungelflyplassen. Ivar kom etterhvert til hostellet, og vi så et par filmer. Etter det ble vi med Ivar til et reisebyrå. Ivar ville nemlig bestige Huayana Potosi(moh 6088). Det er fjellet dere kan se i bakgrunnen :D
. Vi satte oss ned sammen med han og fikk høre hvordan opplegget var. Jeg synes det hørtes så spennende ut at jeg bestemte meg for å bli med. Vi møtte opp 9 på mandag morgen for å prøve utstyr. Guiden virket bra, og utsyret likedan. Etter en time med prøving og lett informasjon satte vi kursen mot fjellet. Klokken 12 kom vi fram til basecamp(4750 moh). Der var det tid for lunsj. For resten av toppturen, skal jeg prøve noe nytt. Prøver å legge et slags militært preg over det hele, rett og slett fordi jeg tror det formidler stemningen bedre.
Mandag:
1315: Vi(Ivar og jeg) starten på turen opp til Snow Camp(5110 moh). Guiden sa vi skulle gå sakte, og det gjorde vi også. Det gikk igrunn ganske greit, med unntakt av der vi faktisk måtte klatre opp. Jeg kan fortelle dere at man faktisk blir fortere sliten i høyden.
1500: Vi ankommer snow camp. Foreløpig kjenner jeg lite til høyden. Temperaturen er det derimot annerledes med. Den er ca 3-4 grader. Vi blir bedt om å gå og finne oss til rette på loftet og vente på middag og koka-te. Det var først nå jeg merket at jeg var en smule høyere en i trygge La Paz(3810moh). Jeg la meg ned i soveposen og prøvde å slappe av. Jeg ble fort døsig, men merket til min store overraskelse at hver gang jeg holdt på å duppe av, skrek kroppen etter luft.
1700: Klart for koka te. Vi drikker opp og få beskjed om at det ca er en time til middag. Jeg tar med noen koka blader jeg kan tygge på mens jeg venter. Dette skal hjelpe mot høyden.
1800: Det er klart for middag. Kjøtt og spaghetti. Vi spiser opp, og får beskjed om å legge oss for kvelden. Vi blir enige om at vi skal starte bestigningen klokka 0200.
1900: Jeg er trygt inni soveposen med alt jeg har av varme klær. Jeg holder akkurat varmen, og er veldig takknemlig på meg selv for at jeg bestemte meg for å ta med en ekstra fliiis genser. Det hjelper også med Radioresepsjonen på øret. Ja dere, denne teknikken altså. Jeg får ikke sove, klokka er jo bare 1900. Klokka 21 bestemmer jeg meg for at jeg kanskje bør slå av Ipoden og prøve å sove. Jeg oppdager til min store forskrekkelse at hvis jeg legger meg på magen eller siden får jeg ikke nok luft. For de av dere som ikke kjenner til mine soverutiner, kan jeg fortelle at jeg alltid sover på magen eller siden. Jeg sliter max med å sove på ryggen. Men nå har jeg altså ikkeno valg.
Tirsdag:
0215: Vi blir vekt av guiden vår. Det er bare å gjøre seg klar å komme ned sier han. De har laget frokost til oss, brød og syltetøy. Jeg har med en tunfiskboks, så jeg får også i meg litt tunfisk og mayones. Drikker også den obligatoriske koppen med koka-te, samt tar med meg noen blader jeg skal tygge på under oppstigningen.
0300: Vi setter igang. Vi må bruke "ispigger" da vi går på is/snø hele tida. Temperaturen er ca 15 minusgrader. Herlig med litt norsk vinter tenker jeg. Vi begynner å gå, det starter med ca 40 graders helling.
0305: "Dette kommer aldri til å gå", tenker jeg. Lungene skriker etter luft og jeg har det ikke godt.
0315: Jeg finner rytmen. Rytmen er å gå EKSTREMT sakte. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har gått så sakte, men det er altså det som må til får at dette skal gå.
0345: Klart for dagens første pause. Etter at jeg fant ut av tempoet går det faktisk ganske greit. IVar har litt vondt i hodet sier han.
0430: Jeg har det fortsatt helt ok. Puster jo ganske tungt, men det er vel ikke annet å vente. Det er nå tid for dagens første store utfordring. 40 meter oppover i 60 graders helling. Det er helt jævlig. Jeg har det virkelig vondt da jeg kommer opp til toppen av denne lille kneika. Jeg husker tilbake da jeg kjøpte turen, og mener bestemt og erindre at han som solgte turen sa at det var to partier som dette. Det første var jeg nå ferdig med, det siste skulle være de siste 200 meterene til toppen. Jeg tenker "jaja.. jeg får i alle fall gå dit da...".
0530: Vi kommer til en bresprekk. Den er ca 1 meter bred, og det er ca 20 meter rett ned. Guiden hopper lekent over, ser på meg og sier "kom igjen". Jeg stirrer vantro tilbake og klarer å få fram frasen "en serio??" som altså betyr "erru serriøs". Han nikker, og jeg har altså ikke noe annet valg enn å prøve å hoppe over. Normalt skal jeg klare å hoppe over 1 meter lekene lett, men nå er jeg altså 5800 meter over havet, og stirrer døden i hvitøyet. Jeg manner meg opp, hopper og kan gledelig konstatere at jeg ikke datt nedi.
0600: Sola står opp. Det er et helt fantastisk syn. Vi ser nå også toppen, og guiden gir oss valget mellom den lette veien, eller den vanskelige. Den vanskelige er den 200 meters 60 graders hellingen som jeg var blitt forespeilet, den lette er sikk sakk opp igjennom fjellet.
0602: Vi går sikk-sakk opp igjennom fjellet. Jeg føler meg fortsatt uforskammet fin. Jeg har nå virkelig trua.
0700: Vi er 50 meter unna toppen. Det er nå meget bratt. Jeg er utrolig sliten, men dette går! Ivar er det verre med. Han er helt utmattet. Vi har en guide hver, så jeg går fra han her.
0715: Jeg er nesten ved toppen. Det eneste kjipe er nå at jeg må balansere på en 30 cm smal vei. Det er rett ned på begge sider, jeg har ikke høydeskrekk, men jeg vil tro at følelsen jeg nå har kan minne litt om det.
0725: Jeg når toppen. Hjertet banker stolt, og jeg titter rundt og kan konsatere at utsikten er fantastisk. Jeg ser langt inn i Peru, og Lake Titicaca er et nydelig syn. Jeg er også omgitt av masse vakre fjell, dog noe lavere enn der jeg står og ser ned på de. Jeg er rett og slett i himmelen!
0740: Ivar kommer opp. Han er helt utmatte og får ikke med seg det jeg sier til han. Etterhver går det bedre, og vi tar noen bilder.
0800: Vi starter nedstigningen.
0910: Utmattelsen slår meg. JEg er driiiitsliten. Det er fortsatt et stykke igjen til vi er nede ved snow camp, og selv om det er nedoverbakke går det ganske sakte.
0945: Vi kommer ned. Jeg er utslitt, og Ivar må gå rett og legge seg litt nedpå. Jeg får i meg litt Koka-te og litt suppe og føler meg straks bedre. IVar orker ingen av delene og blir liggende på loftet.
1100: Vi starter nedstigningen til Base camp. Det tar vel en time, og går relativt greit.
Når jeg kommer til La Paz merker jeg at jeg er ganske utmattet. Jeg møter Thale ca 1430, og får vite at den egentlig planen vår er endret. Thale skulle kjøpe bussbilleter til Uyuni samme kveld. Dette går ikke da bøndene(jævla bønder) streiker igjen. Vi må altså bli en natt til i La Paz. Thale har til og med booket en seng til meg på Wild Rover. Jeg legger meg gledelig ned, og sover etter kort tid. Jeg står opp 2000, og vi drar på burger king. Etter det er det rett hjem og legge seg, og jeg sover uten å våkne til 0800 idag. Fikk ikke engang med meg en "catfight" som skjedde rett utenfor rommet vårt, som visstnok vekket alle.
Jeje.. Det ble en lang blog :) Idag reiser vi videre til Potosi, da det fortsatt er streik og vi ikke får dratt til Uyuni.
Hohoho, legendarisk! Jeg lo godt av beskrivelsene om dine sovevaner. Og det hoppet over bresprekken -- shait!
SvarSlett