En hilsen fra Morro do Sao Paulo

Oisann, ser jo utfra bloggen vaar naa at det kan se ut som om vi fremdeles er i Bolivia, men det er da ikke tilfelle. Faktisk er det saa langt fra tilfelle som jeg foeler at vi kommer. Bolivia skal sies har nok vaert det landet jeg paa tur var mest glad for aa dra fra. Bare dritten hele greia. Misforstaa meg rett, det er vakkert og sikkert spennende for de som faar anledning til aa utforske landet, men det fikk naa engang ikke vi grunnet vannvittige regnmasser og streik som blokkerte veiene. Ogsaa var det pokker saa kaldt. Til slutt bestemte vi oss for "til pokker med Bolivia og saltoerken og hele greia, naa drar vi til stranda". Og her er vi naa, paa en fantastisk tropisk oey med navn Morro do Sao Paulo utenfor Salvador.

Vi ankom denne oey paa mandag etter to netter i spennende og vakre Salvador, vaart foerste moete med Brasil. De to foerste dagene vi var her paa oeya regnet det. Og med "regnet det" mener jeg ikke noe fislete lite tulleregn, nei da mener jeg REGNET DET. Det var skikkelig ordentlig tropisk regn med tilhoerende dramatisk vind, og i det hele tatt ikke saa himla aalreit. Etter andre dagen med dette tropiske uvaeret tenkte vi at det kanskje var en ide aa sjekke vaermeldinga for de naermeste dagene. Den var ikke opploetende. Litt sol dagen etter, saa to nye dager med halvstorm for saa endelig aa bli litt sol igjen paa loerdag og soendag. Dette var jo ikke planen. Vi skulle jo avslutte med deilig strand-syden ferie i Brasil foer vi dro hjem til gamle Norge. Planene ble kastet rundt, skulle vi dra nedover til Rio og proeve lykken der, men vaerutsiktene saa ikke noe mer lovende ut der. "Nei vi faar holde ut her da og haape at vi faar litt sol paa loerdag".

I dag er det torsdag og jeg kan med glede si at vi har nytt deilig sol. Onsdag kom med deilig sol og et svaert lett skylag. Torsdag var det ikke en sky paa himmelen foer klokken var over tre, men da var det til gjengjeld ugjennkallelig slutt og poesregn igjen. I dag har vaert en helt fantastisk dag, og vi har nytt den til fulle med solslikking kun avbrutt av et og annet dupp i det deilig oppvarmede atlanterhavet. Stranda her er vakker. Deilig myk sand som ligger i tre smaa bukter som utgjoer Strand 1, 2 og 3. Strand 4 fire er en mange km lang sandstrand, men der er det ikke saa mye som skjer. Det er strand 2 som gjelder. Den lille bukta med den myke myke sanda blir innrammet av en fin liten klynge med palmetraer paa den ene sida og klippen som skiller strand 1 og strand 2 paa den andre siden. Paa kveldene har alle restaurantene rigget til hyggelige bord paa stranda hvor man kan sitte med foettene godt gravd ned i sanda om man oensker det. Og alle bordene blir opplyst av hyggelige hjemmelagde lykter. Alle er vennlige her og stemninga er mildt sagt laid back og chill. At det er absolutt lavsesong gjoer ikke folk noe mer stressa. Her er det viktigste gjoeremaalet for dagen den daglige fotballkampen som blir spilt paa stranda i 12-tida, samt ettermiddagsoekten med footvolley (en symbiose av fotball og volleyball som er vanvittig stort i hele soeramerika). Sjoematen er fersk og meget god.

Faktisk er det tid for litt kongereker naa, jeg begynner aa bli sulten. Haaper alle nyter de lange sommernettene i Norge, det er det eneste vi savner her nede.

Livet er herlig dere og Brasil er faktisk helt aalreit..

Thale

La Paz, Death Road og Huayana Potosi

Jess. Da er det på tide med en litt ordentlig oppdatering om hva som skjer her nede i Bolivia. Vi har ikke klart å komme oss fra La Paz, men det er faktisk ikke vår skyld. Mer om det litt senere i bloggen(reklame for fremtiden!).

På lørdag var vi endelig klare for å sykle Death Road. For de som ikke vet helt hva det går i så kan jeg fortelle at Death Road er 64 km lang, og ca 3 meter bred. Det er også stort sett bare grusvei. Før i tiden gikk det trafikk begge veier, og det var faktisk eneste måte å komme seg til La Paz. Nå er det stort sett ingen biler der, og det er i alle fall litt tryggere. Helt trygt er det dog ikke, og det er ikke mindre enn 3 uker siden en person døde der. Nuvel ...

Dagen startet 0600. Vi kom oss etterhvert til turoperatøren vi skulle til, og spiste en grillet kylling til frokost(den var kjøpt dagen før, og er kanskje den beste grillede kyllingen vi har spist). Vi ble kjørt opp på 4500 meter og fikk en kjapp leksjon i sikkerhet. Det var en kort leksjon, men vi følte oss trygge der vi syklet rundt på en stor plass og øvde oss på å bremse :) Thale fikk æren av dagen første(og så vidt jeg vet eneste) tryn. Det skjedde heldigvis uten dramatikk, og skjedde da Thale skulle bestige sykkelen for første gang. Hun hadde ikke lagt merke til en vanndam som hadde fryst til is, og vips lå hun på baken :D Alle lo, og det var meget god stemning i det vi satte utfor.

Den første timen var på asfalt, og der kunne man virkelig kjøre fort. Siden vi kjørte langs fjellskrenten og det var ganske rett ned på den ene siden, tok det ikke mer en 10-15 sekunder før høydeskrekken til Thale slo ut i full blomst. Hun ble sinka i feltet, og siden hun fikk helt spader måtte jeg selvfølgelig kjøre sammen med henne. Etter en liten halvtime ble hun varm i trøya og jeg fikk lov til å leke med de andre. Jeg lå nå et godt stykke bak de andre, og kunen dermed suse avgårde i mitt eget tempo. Det gjorde jeg også, og jeg kan fortelle dere at det virkelig gikk unna. Det er jo bare nedoverbakke. Etter 15 min tok jeg igjen de andre :)

Da var vi kommet fram til starten på den ordentlige Death Road. Her er det bare grus og trangt :) Det var steiner som stakk opp man kunne hoppe på, og jeg var ganske enkelt i himmelen. Det gikk også bedre med Thale nå. Det skyldes rett og slett at det lå et ganske tjukt tåkelag som dekket for utsikten. Vi kjørte nå litt fortere, og jeg trengte ikke kjøre med Thale hele tida. Men det ble nå til at Thale, Ivar og jeg kjørte sammen i store deler av løypa. Det var ganske spesielt og og kjøre nedover å se alle korsene som var satt opp i veikanten, og de var det faktisk mange av. Etter en liten halvtime var det plutselig tomt for vei. Det skyldes et stort grusras som hadde dekket hele veien. Det hadde gått litt tidligere på dagen, men det blir jo til at man tenker "hva hvis....?". Guidene visste råd, og det var tid for dagens klatreetappe(haha). Vi måtte være ninjaer og bære sykkel over grusraset, og det kan jeg fortelle at ikke var bare bare. Gruppa var på ca 15 stykker, og det tok ca 1 time å få alle over. Etter dette gikk turen smertefritt, og jeg tok det relativt rolig sammen med Thale. Vi nøt turen og utsikten og hadde det igrunn ganske behagelig. Etterhvert ble Ivar lei av å kjøre med det treige kjæresteparet, så han satte av gårde. Alle tok en felles pause ca 30 minutter før vi var framme. Nå bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å ligge i tet det siste stykket. Jeg la meg på hjul rett bak guiden som nå suste av gårde det siste stykket. Det var flere svinger jeg var litt i tvil om jeg kom til å klare, men jeg prøvde stort sett bare å følge sporet til guiden og Ivar. Dagens "hjerte i halsen øyeblikk" kom da vi suste rundt en sving og en minibuss kom mot oss. Jeg klarte heldigvis å styre unna(og ikke utfor kanten). Etter dette var det kort tid til vi var framme. Dere kan tro det smakte godt med en øl da vi kom fram etter 5 timer på sykkelsetet.

Etter dette var det en liten biltur inn til La Paz, og vi var klare for å møte våre australske venner fra Puno. Det skulle vise seg at dette ikke skulle gå, da de var stuck i jungelen. Vi ble enige med Ivar om at oss nordmenn skulle ta oss en liten fest og ble enige om å møtes på hotellet etter en rask dusj. Da vi kom på hostellet ble vi nærmest slått i bakken av utmattelse. Vi bestemte oss for å bare legge oss i senga for å slappe av litt, og jeg tror det gikk ca 2 sekunder før vi sov som to små barn. Ca klokka 2300 kom Ivar inn på rommet og vekte oss. Vi var ikke klare i det hele tatt, men sjanglet oss opp i baren for å starte festlighetene. Etter en øl og en White Russian våknet vi litt opp å tok del i samtalen som gikk rundt bordet. Ivar hadde blitt kjent med 2 hyggelige engelske jenter, og vi hang med de stort sett hele kvelden. Baren på Wild Rover stengte 2, og da dro vi til et hipt lite sted som het Ram-Jam. Det er så nærme man kommer et vestlig utested, og her ble i alle fall kokainen intatt på toalettet. Ram-Jam stengte klokka 2, og da var det tid for å dra til den nyåpnede klubben "Blue". Her var musikken skikkelig ræva, så vi ble der i ca 1 Cuba Libre for vi bestemte oss for å dra hjem.

På søndagen skulle vi på jungle trek! Vi stod opp i 11 tida, og hadde GOD tid med tankte på at flyet vårt ikke skulle gå før 1630. Vi gledet oss veldig, men måtte noe skuffet konstatere at vi ikke fikk gjøre som vi hadde planlagt. Flyet var nemlig kansellert grunnet regn på jungelflyplassen. Ivar kom etterhvert til hostellet, og vi så et par filmer. Etter det ble vi med Ivar til et reisebyrå. Ivar ville nemlig bestige Huayana Potosi(moh 6088). Det er fjellet dere kan se i bakgrunnen :D. Vi satte oss ned sammen med han og fikk høre hvordan opplegget var. Jeg synes det hørtes så spennende ut at jeg bestemte meg for å bli med.

Vi møtte opp 9 på mandag morgen for å prøve utstyr. Guiden virket bra, og utsyret likedan. Etter en time med prøving og lett informasjon satte vi kursen mot fjellet. Klokken 12 kom vi fram til basecamp(4750 moh). Der var det tid for lunsj. For resten av toppturen, skal jeg prøve noe nytt. Prøver å legge et slags militært preg over det hele, rett og slett fordi jeg tror det formidler stemningen bedre.

Mandag:
1315: Vi(Ivar og jeg) starten på turen opp til Snow Camp(5110 moh). Guiden sa vi skulle gå sakte, og det gjorde vi også. Det gikk igrunn ganske greit, med unntakt av der vi faktisk måtte klatre opp. Jeg kan fortelle dere at man faktisk blir fortere sliten i høyden.

1500: Vi ankommer snow camp. Foreløpig kjenner jeg lite til høyden. Temperaturen er det derimot annerledes med. Den er ca 3-4 grader. Vi blir bedt om å gå og finne oss til rette på loftet og vente på middag og koka-te. Det var først nå jeg merket at jeg var en smule høyere en i trygge La Paz(3810moh). Jeg la meg ned i soveposen og prøvde å slappe av. Jeg ble fort døsig, men merket til min store overraskelse at hver gang jeg holdt på å duppe av, skrek kroppen etter luft.

1700: Klart for koka te. Vi drikker opp og få beskjed om at det ca er en time til middag. Jeg tar med noen koka blader jeg kan tygge på mens jeg venter. Dette skal hjelpe mot høyden.

1800: Det er klart for middag. Kjøtt og spaghetti. Vi spiser opp, og får beskjed om å legge oss for kvelden. Vi blir enige om at vi skal starte bestigningen klokka 0200.

1900: Jeg er trygt inni soveposen med alt jeg har av varme klær. Jeg holder akkurat varmen, og er veldig takknemlig på meg selv for at jeg bestemte meg for å ta med en ekstra fliiis genser. Det hjelper også med Radioresepsjonen på øret. Ja dere, denne teknikken altså. Jeg får ikke sove, klokka er jo bare 1900. Klokka 21 bestemmer jeg meg for at jeg kanskje bør slå av Ipoden og prøve å sove. Jeg oppdager til min store forskrekkelse at hvis jeg legger meg på magen eller siden får jeg ikke nok luft. For de av dere som ikke kjenner til mine soverutiner, kan jeg fortelle at jeg alltid sover på magen eller siden. Jeg sliter max med å sove på ryggen. Men nå har jeg altså ikkeno valg.

Tirsdag:
0215: Vi blir vekt av guiden vår. Det er bare å gjøre seg klar å komme ned sier han. De har laget frokost til oss, brød og syltetøy. Jeg har med en tunfiskboks, så jeg får også i meg litt tunfisk og mayones. Drikker også den obligatoriske koppen med koka-te, samt tar med meg noen blader jeg skal tygge på under oppstigningen.

0300: Vi setter igang. Vi må bruke "ispigger" da vi går på is/snø hele tida. Temperaturen er ca 15 minusgrader. Herlig med litt norsk vinter tenker jeg. Vi begynner å gå, det starter med ca 40 graders helling.

0305: "Dette kommer aldri til å gå", tenker jeg. Lungene skriker etter luft og jeg har det ikke godt.

0315: Jeg finner rytmen. Rytmen er å gå EKSTREMT sakte. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har gått så sakte, men det er altså det som må til får at dette skal gå.

0345: Klart for dagens første pause. Etter at jeg fant ut av tempoet går det faktisk ganske greit. IVar har litt vondt i hodet sier han.

0430: Jeg har det fortsatt helt ok. Puster jo ganske tungt, men det er vel ikke annet å vente. Det er nå tid for dagens første store utfordring. 40 meter oppover i 60 graders helling. Det er helt jævlig. Jeg har det virkelig vondt da jeg kommer opp til toppen av denne lille kneika. Jeg husker tilbake da jeg kjøpte turen, og mener bestemt og erindre at han som solgte turen sa at det var to partier som dette. Det første var jeg nå ferdig med, det siste skulle være de siste 200 meterene til toppen. Jeg tenker "jaja.. jeg får i alle fall gå dit da...".

0530: Vi kommer til en bresprekk. Den er ca 1 meter bred, og det er ca 20 meter rett ned. Guiden hopper lekent over, ser på meg og sier "kom igjen". Jeg stirrer vantro tilbake og klarer å få fram frasen "en serio??" som altså betyr "erru serriøs". Han nikker, og jeg har altså ikke noe annet valg enn å prøve å hoppe over. Normalt skal jeg klare å hoppe over 1 meter lekene lett, men nå er jeg altså 5800 meter over havet, og stirrer døden i hvitøyet. Jeg manner meg opp, hopper og kan gledelig konstatere at jeg ikke datt nedi.

0600: Sola står opp. Det er et helt fantastisk syn. Vi ser nå også toppen, og guiden gir oss valget mellom den lette veien, eller den vanskelige. Den vanskelige er den 200 meters 60 graders hellingen som jeg var blitt forespeilet, den lette er sikk sakk opp igjennom fjellet.

0602: Vi går sikk-sakk opp igjennom fjellet. Jeg føler meg fortsatt uforskammet fin. Jeg har nå virkelig trua.

0700: Vi er 50 meter unna toppen. Det er nå meget bratt. Jeg er utrolig sliten, men dette går! Ivar er det verre med. Han er helt utmattet. Vi har en guide hver, så jeg går fra han her.

0715: Jeg er nesten ved toppen. Det eneste kjipe er nå at jeg må balansere på en 30 cm smal vei. Det er rett ned på begge sider, jeg har ikke høydeskrekk, men jeg vil tro at følelsen jeg nå har kan minne litt om det.

0725: Jeg når toppen. Hjertet banker stolt, og jeg titter rundt og kan konsatere at utsikten er fantastisk. Jeg ser langt inn i Peru, og Lake Titicaca er et nydelig syn. Jeg er også omgitt av masse vakre fjell, dog noe lavere enn der jeg står og ser ned på de. Jeg er rett og slett i himmelen!

0740: Ivar kommer opp. Han er helt utmatte og får ikke med seg det jeg sier til han. Etterhver går det bedre, og vi tar noen bilder.


0800: Vi starter nedstigningen.

0910: Utmattelsen slår meg. JEg er driiiitsliten. Det er fortsatt et stykke igjen til vi er nede ved snow camp, og selv om det er nedoverbakke går det ganske sakte.

0945: Vi kommer ned. Jeg er utslitt, og Ivar må gå rett og legge seg litt nedpå. Jeg får i meg litt Koka-te og litt suppe og føler meg straks bedre. IVar orker ingen av delene og blir liggende på loftet.

1100: Vi starter nedstigningen til Base camp. Det tar vel en time, og går relativt greit.


Når jeg kommer til La Paz merker jeg at jeg er ganske utmattet. Jeg møter Thale ca 1430, og får vite at den egentlig planen vår er endret. Thale skulle kjøpe bussbilleter til Uyuni samme kveld. Dette går ikke da bøndene(jævla bønder) streiker igjen. Vi må altså bli en natt til i La Paz. Thale har til og med booket en seng til meg på Wild Rover. Jeg legger meg gledelig ned, og sover etter kort tid. Jeg står opp 2000, og vi drar på burger king. Etter det er det rett hjem og legge seg, og jeg sover uten å våkne til 0800 idag. Fikk ikke engang med meg en "catfight" som skjedde rett utenfor rommet vårt, som visstnok vekket alle.


Jeje.. Det ble en lang blog :) Idag reiser vi videre til Potosi, da det fortsatt er streik og vi ikke får dratt til Uyuni.

Death road survivor

Vi er nå tilbake på hostellet. Vi kom ned til bunn. Nå er vi slitne, men må skal ut ikveld. Det blir nok interressant. Mer info kommer

Coca land

Da er vi kommet fram til Kokainens hOysete. Vi bor pA et hostel som heter Wild Rover. Det er et partyhostel, og musikken dunker fram til klokken 0200 hver eneste dag. Det er bare dorms her, men sengene er de beste vi har vaert borti. Vi kom til La Paz pA tirsdag. Thale var som vanlig litt uggen og vi kunne derfor ikke gjOre sA mye. Vi bestemte oss for at en kino kunne vel Thales mage klare.

Valget stod mellom Wolverine og Angels and Deamons. Valget falt til slutt pA Angels and Deamons. Filmen var i og for seg grei underholdning, men den flytter ikke fjell.

Onsdag var det klart for Champions League finale, og det ble en trist affaere. Man U tapte som de fleste fikk med seg 2-0. Etter kampen var det klart for fest. Vi mOtte noen engelskmenn, noen canadiere og en australier i baren pA Wild Rover. Vi bestemte osss for A bli med de ut. De hadde en god del mer kontroll pA stedene og dra ut, og da klokken naermet seg elleve dro jentene pA badet for A snorte en linje med kokain(seff ikke Thale). Da de kom tilbake dro vi til kveldens fOrste sted. "Traffic". Her var det ganske lite liv, og vi var tidlig ute. VAre nye venner bestemte at vi skulle dra til et annet sted. Jeg husker ikke navnet, og det er kanskje fordi stedet ikke hadde noe navn. Her mOtte man opp pA en addresse og banka pA en dOr som tilhOrte et hus som sA helt vanlig ut. Plutselig Apnet en branne av en kar dOren og viste oss inn gjennom trange ganger. Vi var nA kommet til et sted som kun var for vestlige. Her var det kokain det gikk i. Vi syntes det ble relativt ubehagelig da vi sA at sA godt som ALLE tok seg ei lita stripe. Vi tok et par drinker, og etter det dro vi til kveldens siste sted. Her gikk det i electronica og techno, sA det tok ikke lange tida fOr vi dro hjem.

Torsdagen ble en rolig dag, og vi glemte A dra pA et lokalderby. En nordmann vi har mOtt her nede dro pA dette, og han sa stemningen var helt fantastisk. Litt irriterende at vi aldri fikk ut fingern...

Idag(fredag) har vaert en MEGET produktiv dag. Det begynte med at VAr nye norske nordmannvenn Ivar kom A mOtte oss pA hostellet i 12 tiden. Vi startet dagen med en tur pA "Witches Market". Der ble det kjOpt masse alpakka effekter, og vi svei av 500 kroner. Etter det dro vi til et reisebyrA A booket tur pA Death Road. Vi skal dra imorra, og jeg tror det blir veldig moro. Etter dette dro vi pA postkontoret for A sende en bag med klaer hjem. Vi sendte ca 10kg med klaer hjem. Det skal ta 3 mAneder og koster 350 kroner. Det er ikke akkurat allverden. Etter dette booket vi en Jungle tur som starter pA mandag. Det har vaert noen late dager her i La Paz, men fram til vi ligger pA en strand i Brasil vil det gA slag i slag.

Puno og Lake Titicaca

FOr jeg starter pA Puno og Lake Titicaca vil jeg komme med et par tilleggsopplysninger om Machu Picchu.

Det hadde seg nemlig sAnn at Thale og jeg valgte forskjellig mATe A komme oss opp til Machu Picchu pA. Thale skulle ta buss, og jeg skulle gA. Jeg stod opp ca 0400. Alt var pakket og det var bare A ta pA seg klaer og sette sekken pA ryggen. Turen opp gikk igrunn meget greit og jeg var ved Machu Picchu ca 3 kvarter fOr det Apnet.
Det var nA problemene skulle komme. Jeg hadde ikke fAtt med meg at det var meget lurt A kjOpe billett pA forhAnd. Jeg stilte meg i billettkOen, og da det endelig ble min tur ser jeg til min forskrekkelse at det virker som de ikke godtar $$$. Alle priser i Aguas Calientes hadde stAtt i dollar, og jeg gikk dermed utifra at det var denne valutaen det omsattes for. Billetten kostet 124 soles, jeg hadde 100. Etter litt masing pA de som stod bak meg i kOen fikk jeg omsider vekslet noen dollar. Da oppstod neste problem. Jeg hadde nemlig ikke akkurat. Jeg hadde 130 soles. Det var totalt nekt A gi tilbake vekslepenger, og damen bak disken sa at jeg mAtte veksle til meg noen mynter. Jeg responderte da at hun bare kunne beholde de ekstra 6 soles, men av en eller annen grunn var det totalt nekt. Jeg mAste i nesten 10 minutter fOr hun endelig sA pA meg irritert og ga meg en billett! NA var klokken blitt rett over 6, og jeg stilte meg i kOen for A komme inn. Da jeg kom fram mente de sekken min var altfor stor. Jeg hadde 1 flaske vann, t-skjorte skift, en tunfiskboks samt verdisaker. Dermed mAtte jeg stille meg i en helt ny kO for A sette fra meg sekken.

Nuvel.. grunnen til at jeg ville gA opp tidlig, var at jeg ville sikre meg plass for bestige fjellet ved Machu Picchu (Wuayna Picchu). Det er bare 400 som fAr gA opp der hver dag, og jeg hadde hOrt det var rift om plassene. SA da jeg ikke fikk komme inn pA omrAdet fOr litt over halv 7 var jeg lettere irritert og ganske sikker pA at det ikke skulle gA. Men jeg lOp bort til der de ga bort billettene og jeg hadde for en gangs skyld flaks. Jeg var med god margin en av de fORste 400!!

Turen opp var hard, men tok litt under 30 minutter og det var 100% verdt det. Det var en fantastisk utsikt. Det var en utrolig utsikt ned til Machu Picchu, og man fikk virkelig et overblikk over omrAdet. Jeg ble der oppe i ca 1 time fOR jeg dro ned fOr A mOte Thale.

Det som derimot ikke var like hyggelig var ulykken som skjedde med en av de som skulle opp pA toppen. Han var en 67 Ar gammel mann som hadde stAtt foran meg i kOen. Da han nesten hadde kommet til toppen skled han og datt ned minst 3 meter(ble jeg fortalt, da jeg ikke sA det). Han brakk ankelen, hadde veldig vondt i ryggen og ble i tillegg slAtt bevistlOs en liten stund. En av turistene var lege og utfOrte den behandlig han kunne. Etterhver kom det opp 2 bArebaerere med en bAre. Det var ca 300 hOydemetere ned, og veien var glatt og bratt noen steder. Jeg gikk bak dem en god stund og jeg mA si at de var helt fantastiske. Jeg sleit noen steder selv der det var glatt og bratt, og de mAtte i tillegg tenke pA en bAre. Jeg aner ikke hvordan det gikk med den skadede, men det virket som han ble litt bedre pA veien ned.

Resten av Machu Picchu synes jeg Thale dekket pA en meget bra mAte. SA da setter jeg fokus over pA Puno.

SOndag morgen ble vi hentet rundt 8 pA hotellet vArt for en 2-dagers tur pA Lake Titicaca. Vi ble kjOrt ut til bAten og satte kursene mot noe som kalles de flytende Oyer. Jeg skal vaere sApass aerlig A innrOmme at jeg aldri hadde hOrt om disse fOr Thale nevnte disse for meg, men etter A ha lest meg litt opp virket de riktig sA spennende. Turen til Oyene tok ca 2 timer og var rett og slett fantastisk. Vi ble fortalt litt lett historie om innsjOen, samt litt symbolikk og hva vi hadde i vente. Etter 2 timer kom vi fram til Oyene. I guideboken hadde jeg lest "There is really nothing like it anywhere else in the world", og det mA jeg si er helt riktig. PA hver Oy bor det 6 familier. De fanger fisk og fugl. Oyene er maks 30 meter i diameter, og alt er av et slags "hOy". Siden det blir kompakt og rAtner etterhver er man nOdt til A fylle pA med mer hOy med jevne mellomrom. NAr man gikk rundt der, kjente man at bakken ga ganske mye etter. Og her lever disse 6 familiene hele sitt liv. Det er helt utroilig. Det er vanskelig A forklare stemningen og hvordan det fOltes der, men det var virkelig "out of this world", for A si det pA engelsk.

Etter de flytende Oyene satte vi kursen mot en annen Oy, men denne var heldigvis en helt vanlig Oy. PA bryggen ventet familiene vi skulle bo sammen med, og vi ble satt sammen med Yven(Fra) og April(Usa). De var riktig sA hyggelige, og litt uttpA eftan´ delte vi en flaske vin med dem. Vi fikk mat av vAr "mama", og det var helt basic Peruansk kost. Jeg kan trygt si at vi hadde gAtt ned noen kilo om vi hadde blitt boende der i et par uker. Det gikk i ris og suppe, og det smakte ikke sA veldig mye. Det hadde smakt med litt salt for A si det sAnn.

PA kvelden var det klart for fest, og alle de 20 gruppedeltakerne ble kledd opp i noe som best kan beskrives som en Peruansk bunad. Thale var riktig sA fin, men jeg fikk bare en kjedelig grA poncho. Alle koste seg, og det ble danset pA peruansk vis til leeenge etter det ble mOrkt.

Idag(mandag) satte vi kursen mot Isla Taquila. Det var stort sett bare en annen Oy, med fantastiske utsikter, samt et etterlengtet fiskemAltid. Vi fikk en Orret som kan konkurere med den norske vill-Orreten. PA Isla Taquila var det ogsA muligheter for A bade. Jeg hadde glemt badeshorts, men kunne ikke la muligheten av A bade i verdens hOyeste innsjo gA ifra meg. Vannet holdt pene 9 grader, og var en velkommen forandring fra alle de varme badene jeg har hatt fram til nA pA tur. Jeg var i vannet i ca 10 sekunder, men jeg hadde iaf badet i Lake Titicaca.

Etter dette satte vi kursen tilbake mot Puno. Vaeret var helt fantastisk, og vi satt pA bAttaket sammen med vAre nye venner fra Australia hele den 3 timer lange turen tilbake til Puno. Solen lekte seg lekent i vannet, og utsikten var nydelig.

NA er vi tilbake i Puno, og skal feire vAr siste kveld i Peru med en bedre Alpakka middag. Imorra drar vi til La Paz. Det kan virke som det blir mye festing i La Paz, da det er Champions League finale pA onsdag og vi bor pA et irsk partyhostell (Wild Rover). I tillegg blir den ene av australierne vi mOtte 25 Ar pA torsdag, og skjebnen ville det slik at vi fOlger samme reiserute. Han skulle lage en skikkelig fest i La Paz pA torsdag, sA det gleder vi oss veldig til.

Hurra!

Vakre, magiske Machu Picchu!

Ja da var det virkelig paa tide med en ny oppdatering paa denne blogg. Dere som foelger med har sikkert faatt med dere at jeg har vaert syk. Og det var ikke noe goey, men tror nesten det var enda kjedeligere for Harald som ble stuck i Cusco i over en uke. Men jeg foelte meg naa etterhvert bedre og vi fikk booka en trek paa fire dager som skulle ta oss til Machu Picchu. Det var en annen trek enn den noe mer kjente Inka Trail, men passa mye bedre for oss. Planen var at vi foerste dagen skulle sykle i fem timer nedover fra 4500 m.o.h. og ende opp paa 1400 m.o.h de to dagene som fulgte skulle vi gaa gjennom den Peruanske jungelen og i Andesfjellene, gjennom smaa, uroerte landsbyer og i det hele tatt. Vi gleda oss. Onsdag var dagen og da foelte jeg meg ogsaa frisk nok til aa gaa. Men hva skjer?? Jo, etter at Harald allerede hadde ventet nesten en uke paa at jeg skulle bli frisk og vi endelig skulle komme oss avgaarde, da streiker de peruanske boendene. "Okey, saa streiker boendene, hva saa?", tenker kanskje dere naa, og det er et betimelig spoersmaal det. Saken er den at naar peruanske boender streiker saa gjoer de det ordentlig! Da blir alle veier og utfartsaarer til samtlige av turistmaalene i omraadet rundt Cusco fullstendig barrikadert av steiner og traer og det som vaerre er. Det betoed altsaa at vi ikke fikk dratt noe sted paa onsdag heller og at det ikke ble noe Inka Jungel Trek paa oss.

Maa si at vi var lettere oppgitt etter aa ha skullet paa et infomoete paa tirsdagskvelden og i stedet faar vi beskjed om at det ikke blir noen tur. Saa hva gjoer vi. Jo vi gaar paa en flott parillarestaurant (parilla=grill) og bestiller parillada de Inka for to personer. Alpakka, godt!! Lam, godt!! Marsvin, tja, ikke min favoritt, men Harald gomsa det i seg med stor apetitt. Jeg for min del koste meg veldig, men bad serveringsdamen vaar pent om hun kunne skjaere bort hodet med rotte-tennene foer jeg satte i gang med dette himmelske maaltidet. Vi kostet til og med paa oss en flaske chilensk gato negro og var i svaert saa godt humoer etter aa ha fortaert den de deilig peruanske spesialitetene. Og hva gjoer man saa naar man er litt roedvinsglad paa 3500 meter i en vakker og hyggelig gammel inka-by, jo da gaar man paa irskpub! Paddy Flarethy´s rettere sagt. Vi trodde ut fra navnet at det muligens var noe paatatt og at det var en irskpub-wannabe, men der tok vi smertelig feil. Paddy Flarethy´s var en vassekte og den hoeyest beliggende irske puben i verden med flere gode moerke irkse slag paa fat. Det var aldeles stappfullt der da vi kom halv ni. Vi var jo ikke de eneste som var stuck og ikke kom seg ut av Cusco paa i hvertfall to dager. Det var mildt sagt god stemning!

Jeg kom i snakk med en mildt sagt overstadig beruset ire, som seg hoer og boer paa irsk pub i Peru. Han var sammen med en meget hyggelig amerikaner som jobbet som guide paa en fire maaneder lang tur gjennom hele soer Amerika. Vi hang oss paa han og han tok oss med videre til de beste nattklubbene. En god kveld i Cusco. Dagen etter gjorde vi ikke saa mye grunnet noe shabby form. Men jeg kan fortelle at det var absurd mange mennesker i Cusco den dagen. Alle ventet paa at veiene skulle ryddes og togene skulle begynne aa gaa igjen dagen etter.

Torsdag fikk vi endelig ordnet og kjoept billetter og kommet oss til Agua Calientes, landsbyen som ligger naermest Machu Picchu. Hadde en hyggelig og rolig kveld der og gikk tidlig til sengs da Harald skulle starte sin oppstigning til ruinene allerede klokken 04.00 dagen etter. Jeg fikk sove helt til kvart paa fem for jeg skulle ta bussen. Oppstigningen gikk rett oppover i fjellsiden, saa jeg valgte det bort.

Foerste buss gikk halv seks saa jeg var nede i lobbyen klokken 05.00. Der fant jeg kanadisk par jeg kastet meg over for aa ha noen aa gaa sammen med i moerket. Fikk ogsaa beskjed om at vi maatte kjoepe billetter nede i byen, at det rett og slett ikke lot seg gjoere oppe ved inngangen. "Flott, tenkte jeg, har noen fortalt Harald det??". Kanadierne fulgte meg til billettkontoret og der fikk jeg samme beskjed. Hadde egentlig tenkt til aa kjoepe til Harald, men det gikk jo ikke da han ikke godtok studentkortet mitt. Studentrabatt gjaldt kun for de under 21. Fett! Saa da fikk jeg dra opp da uten og vite om lykken hadde smilt til Harald. Inngangsbilletten kostet foroevrig den nette sum av 300kr. Saa var det paa tide og komme seg til bussen. Eller rettere sagt bussene, da de gikk kontinuerlig saa fort de ble fulle, og det ble de fort. Har aldri sett en saa lang koe i hele mitt liv!! Sikker 300 meter uten at jeg overdriver. Sinnsykt! Ogsaa bussbilletten da, til nye 7 dollar, hver vei! Det koster og se et av the seven wonders of the world. Vel oppe og klar for aa gaa inn moette nok en tilsvarende lang koe meg. Hva er det vi staar i koe for naa da? Alle har jo billetter.. Jo det kunne Harald fortelle meg. Han hadde forresten faatt billett da saa alle nede i byen hadde rett og slett jugd til meg. Den nye koen var fordi ingen fikk ha med seg dagssekkene man hadde pakket inn til ruinene. Saa alle maatte staa i koe for aa faa levert sekkene til oppbevaring.

Endelig, etter en rekke koe og 2 timer etter jeg startet paa turen som egentlig bare skulle ta en halvtime, kom jeg meg inn. Og plutselig var det verdt det. Jeg var paa Machu Picchu! Og alt man hadde forestilt seg og alle forventninger man hadde paa forhaand ble bare borte, for det som moette meg var ikke noe annet enn fantastisk!! Det er vanskelig aa beskrive slike opplevelser saa dere maa bare proeve aa forsterke alt jeg skriver med det mest imponerende natur/kultur-opplevelse dere selv har hatt. Andesfjellene er vakre, men ingen steder vi har vaert i Andesfjellene har vaert like vakkert som her. Ville, groenne bratte fjelltopper omringet oss, de hoeyste med hvite, snoekledde topper. Taaken laa trolsk rundt oss og sola kjempet seg frem gjennom noen sprekker i skylaget og kastet magiske striper av lys paa ruinene og fjellsidene rundt oss. Langt langt under oss (700 hoeydemeter) saa vi en elv som kveilet seg. Og ruinene. Der stod jeg midt blandt disse vanvittig godt bevarte husene og fortene hvor inkaene levde og virket for saa mange hundre aar siden. Jordbrukshyllene (ala i skraaninger i Hellas ol.) var like tydelige i dag. Husene stod der som de alltid hadde, det eneste de manglet var mennesker, moebler og tak. Vannkanalene gjennom byen virket til og med fremdeles og det rant vann i en fin stroem slik det gjorde da byens innbyggere levde sine liv der. Det var til og med en flokk med lamaer som beitet fredelig mellom ruinene. Storslagent!

Det eneste som lagde en demper for inntrykkene var at Harald og jeg hadde misforstaat hverandre og han stod ikke der jeg trodde han skulle. Vi hadde mista hverandre blant ruinene. Loesningen min var aa gaa opp til utkikkstaarnet og sette meg paa muren der og se etter min kjaere mens taaken foyk til vaers rundt oss og sola vant mer og mer fram mellom skyene. Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg satt der oppe, men endelig saa jeg en liten skikkelse under meg med beige cap og videokamera i haanda. "Harald!!" Og vi hadde funnet hverandre. Vi satt da paa toppen en god stund og bare sugde inn inntrykkene av det vakre rundt oss.

Etter en stund bega vi oss nedover for aa utforske ruinene fra husene til inkanene. Det er helt vanvittig hvor godt bevart alt sammen er. Klokken ti gikk Harald fra meg igjen for aa bestige et fjell hvor kan bokstaveligtalt gaar rett opp en sykt bratt fjellside. Det er vel ikke noedvendig aa si at jeg stod det hele over. Hadde da to timer til aa gaa litt rundt og utforske og sitte i det myke groenne gresset og nyte livet.

Klokken tolv kom Harald ned igjen og det var paa tide med lunsj/frokost. En tunfiskboks hver, bestikk: en kork fra en vannflaske. Det smakte fortreffelig kan jeg fortelle dere.

Vi fortsatte vaar tur blandt ruinene og avsluttet med en tur opp til la casa de guardar (vakthuset). Det er det hoeyeste punktet med perfekt utsikt over hele Machu Picchu. Og det herligste av alt, stille. Det eneste vi hoerte var den svale vindene i oerene og kviteret fra alle fulgene som holdt til der oppe. Oppe ved vakthuset var det herlig gressplen saa vi la oss like gjerne ned og tok en siesta der. Det resulterte i et ekstremt roedt og varmt ansikt for min del da solkremen laa igjen i sekken jeg maatte legge fra meg. Men litt roed i fleisen skal jeg overleve.

Dro nedover til Agua Caliente i tretida, meget fornoeyde og lykkelige. Spiste en herlig pollo de curry-rett foer turen gikk tilbake til Cusco. Ankom vaart fantastiske hostel rundt klokken ti paa kvelden og kastet oss i seng.

I dag var vi oppe i otta igjen, tredje dag paa rad, for aa ta bussen til Puno. En liten by ved Lake Titicacas bredder. I morgen gaar turen ut paa innsjoen til flytende, menneskelagde oeyer og indianerne som bor der, ruiner fra foer inkaene og overnatting hos lokale familier. Dagen etter blir ogsaa fullspekket av kulturelle inntrykk og paa tirsdag gaar turen til La Paz med buss. Da er vi klare for aa kose oss med Champions League finalen paa et irsk partyhostel. Det boer bli bra!!

Naa er det paa tide aa gaa aa faa seg en deilig alpakkabiff foer vi skal nallenullen.

Livet er herlig dere! Haaper det er det for alle dere ogsaa.

Klemmer Thale

Lima og Cusco

NA har vi vaert litt over en uke i Peru. SA langt er det meget bra. I Lima var vi meget slappe. LA stort sett pA hotellrommet A sA pA Friends. PA kveldene mOtte vi Zaid. Har vaert pA market og kjOpt masse alpakka. Det er meget fint og meget billig. Hurra.

Vi kom til Cusco pA Torsdag. Thale ble syk idet vi gikk ut av flyet. Vi rakk A gA en liten tur her i Cusco, og det var i det hele tatt meget fint. Cusco ligger ca 3500 meter over havet. Etter 2 dager fOler jeg igrunn at jeg har blitt vant til det.

Fredagen gikk stort sett med til bare loffing. Vi undersOkte muligheten for A gA Inka trail. De var meget smA. Det som derimot gAr ann, og som vi har tenkt til er A gA noe som heter Jungle Trek. Det er 4 dager 3 netter, og man ender opp pA Macchu Picchu. Det er en litt mindre krevende tur en "Inca Trail", men jeg tror man opplever mer. 1. dagen blir vi shippa opp i hOyden, 4500 m.o.h for A vaere nOyaktig. Der skal vi "mountainbike" hele veien ned til 1500 m.o.h. Det tar visst ca 5 timer. Deretter er det 2 dager med vanlig "gA-trekking". Vi ender opp pA MAcchu Picchu grytidlig 4. dag, og fAr med oss alt det fine de fAr pA Inca Trail. Det hele koster bare 50 dollar. Det hOres nesten ut for A vaere for godt til A vaere sant. Det er det ogsA. Det koster 190 dollar.

Idag(LOrdag) har Thale holdt senga. Det har definitivt ikke jeg gjort. Jeg har nemlig vaert pA "White-Water-Rafting". Det var SYKT moro. For dere som er inne i rafte-miljOet var elven en 3. kategori. Det er midt i mellom. Jeg har aldri raftet fOr, sA for meg var det akkurat passe. Jeg kan stolt skryte av At jeg var den eneste som ufrivillig datt av bAten. Det skjedde i tillegg i den verste delen av lOypa. Det hele gikk meget fort, og jeg er ikke helt sikker pA hva som skjedde, men plutselig var jeg altsA i vannet. Det holdt kanskje 10 grader, og var meget forfriskende, som vann rundt 10 grader gjerne er. Etter det lille uhellet gikk turen knirkefritt. Utsikten nedover elven var helt fantastisk, og jeg mA si at om vi kommer over noen andre steder med rafting tror jeg nok at jeg slAr til pA det.

Ellers vil jeg sende en varm gratulasjon til Alexander Rybak. Maken til fantastisk mann skal man lete lenge etter. Han holder presset oppe, og kjOrer pA. Det er fullt fortjent at han tar MGP seieren hjem dit den hOrer hjemme. Jeg har sjekket MGP programmet for neste Ar, og for de som er sA heldige A befinne seg i hovedstaden blir det en meget begivenhetsrik uke. Det starter med 17. mai pA mandag, etterfulgt av MGP finale pA tirsdag(18.) og torsdag(20.). Hele den fantastiske uka avsluttes med finalen lOrdag den 22. Jeg klarer knapt A vente!!

Masse bilder lagt ut

meeeeen. For A gjOre det enkelt for oss selv har vi nA laget oss en Flickr account.
Vi har valgt A ikke legge ut bildene for alle, sA de som vil se mA derfor adde meg som deres Flickr contact. Flickr finner dere pA Flickr.com

Mitt flickr nickname er hvillmo.

HAper det gAr greit for de fleste.


Ellers har vi det meget bra her i Lima. MOtte Zaid igAr, og det var meget hyggelig.

Farvel ecuador!

Jaja. Nå sitter vi på flyplassen og venter på flyet vårt. Vi hadde en utrolig koselig kveld med mannen til Jessica, Jessica, Suzy og jose. Det ble veldig sent, og jeg la meg ikke før klokka 9 på morgenkvisten. Vi ble idag kjørt til flyplassen og det var veldig tristå si hadet. Velvel. Nå skal vi til lima åmøte zaid!!

Den siste uke i Ecuador

Da har det gAtt over en uke siden vi reiste fra kalde Norge. Da er det jo på høy tid med en ny blogg om det reisende kjærestepar.

Vi ankom Guayaquil med stil i en feiende flott taxi lørdag morgen. Mottakelsen vi fikk var meget hyggelig, da ungene i familien ble veldig glade for å se oss. Vi fikk sett slutten av Manchester United - Portsmouth(tror jeg det var) og det ble jo en hyggelig affære. Etter kampen sov vi noen timer, og tok livet med ro. Da det nærmet seg kvelden brøt det ut et tordenvær jeg aldri har sett maken til. Det fosset ned. Veiene klarte ikke å ta unna alt vannet, og det ble store basseng noen steder på veiene. Det var selvfølgelig på dette tidspunktet Jessica spurte om jeg ikke kunne hente ei venninne av henne. Jeg svarte ja, selv med en liten øl innabords(det er visst helt vanlig med sånt her). Hun skulle vise vei. Det skulle vise seg å bli vanskelig. Sikten var mildt sagt begrenset, og vi så knapt lysene på bilen foran. En gang stoppet jeg for noe jeg trodde var rødt lys. Det var det også, men lyset var plassert sånn at hvis man stoppet foran det stod man midt i krysset. Siden aircondition på bilen ikke fungerte, måtte vi i tillegg kjøre med åpne vinduer for at det ikke skulle dugge igjen :) Det var mildt sagt en jævlig kjøretur. velvel

Vi kom til slutt fram og venninnen(Suzi) ble med oss tilbake til leiligheten. Der ble det full fest, og jentene(som ikke hadde sett hverandre på 10 år) hodlt det gående til 7 dagen etter. De var ekstremt fyllesjuke dagen etter, og sverget at de aldri skulle drikke mer :)

Mandagen var det tid for strand. Vi dro til Montanita, som skulle være et surfeparadis. Det var det også. Det minnet ekstremt om Zipolite, og bølgene var enda bedre for surfing. Mandag gikk vi stort sett bare rundt å så oss om. På kvelden fant vi ut at følgende personer bodde på hotellet i tillegg til oss: 3 norske jenter og 2 svensker. Det ble mildt sagt en skandinavisk aften.

Tirsdagen var det klart for kamp. Arsenal - Manchester United. Både Thale og jeg heiet på United, og det skulle vise seg å bli en særs hyggelig dag. United overkjørte Arsenal og vant til slutt 1-3. Etter kampen dro vil til stranden for å bade, samt gå en tur langs stranden. Vannet og bølgene var helt fantastiske. Jeg ble uti vannet i 1 times tid, før jeg gikk en tur til enden av stranda. Det var mye lenger enn jeg trodde, og jeg brukte over 1 time. Dagens trim var i boks.

Onsdagen var det klart for ny kamp. Denne gangen var det Chelsea - Barcelona. Alle, unntatt 1, holdt med Barcelona. Det var mildt sagt meget god stemning før kampen. Det ble raskt slutt på den da Chelsea scorte. Og det var rett og slett dårlig stemning fram til 3 minutter på overtid. Mer ufortjent seier skal man lete lenge etter, men alle i baren hoppet opp og klemte hverandre. Etter kampen dro vi til stranda for et obligatorisk bad. Sola gikk ned i havet, og vi ble sittende å holde rundt hverandre, mens vi så himmelen bli rød og vill. Romantisk var det rett og slett.

Torsdagen var det ingen fotball på vårt program. Jeg hadde bestemt meg for å surfe. Så vi stod tidlig opp, og dro ned på stranda. Det var mulig å ta et to-timers "crash course" i surfing, men det droppa jeg. "Teach as you go" er jo mitt motto, så jeg fikk tak i ett brett, sa jeg skulle ha det i 4 timer og dro ut i bølgene. Jeg oppdaget for at surfing faktisk er meget vanskelig om man ikke har peiling. Jeg kom meg såvidt opp på brettet noen ganger, men fikk aldri følelsen av å surfe. Etter 1 time ga jeg opp og leverte brettet tilbake. Vi ble igjen på stranda og badet og solte oss. Ble til og med litt solbrent.

Fredagen skulle vi reise tilbake til Guayaquil med 5 bussen, så vi stod opp tidlig for på få utnyttet vår siste dag ved havet. Etter 4 timer i sola måtte vi opp for å rekke bussen. Mot slutten av bussturen var Thale meget oppservant og så at bussen passerte rett ved der vi bodde. Vi hoppet av der, og sparte både tid og penger da vi slapp å reise helt inn til bussterminalen. Bra jobba Thale!! Fredagskvelden gikk stort sett med til å drikke vin med Jessica og Sozi. Etterhvert kom Jose bort, og whiskyen ble sendt rundt. Jeg var stuptrøtt i 2 tida, og tok kvelden da. Thale var noe hardere, og hun var ikke i seng før 8 om morgenen. De hadde avtalt at ikveld, som også er vår siste kveld i Ecuador, skal vi ta oss en skikkelig fest. Vi skal ut og spise, og det skal vise oss hva som er kooolt her i Guayaquil. Jeg gleder meg!!

Imorra (søndag) går turen til Lima og Peru. Der skal vi møte Zaid, som vi gikk på skole med i Buenos Aires. Det blir et trivelig gjensyn.

Det ble en litt oppsumerende blogg denne gangen, men sånn blir det når dagene stort sett er like, og man ikke opplever stort :)

En ny oppdatering

Ser naa at det ikke har kommet noen oppdateringer fra oss paa en stund. Og det er fordi vi faktisk har vaert hjemme i Norge igjen. Denne gangen var det fordi jeg mistet min fantastiske Mormor, saa da maatte vi nok en gang ta turen hjem til Norge. Det er liksom ikke maate paa hva som skal skje disse seks maanedene. Det blir mye tristhet blandet med gleden. Men det er vel slik livet er.

Kom tilbake til Equador i gaar etter ti dager hjemme i straalende vaarvaer. Var her fire dager foer vi dro hjem ogsaa, men da gikk all tid med paa aa krangle med forsikringsselskapet og oenske seg hjem.

Men nok om det triste og leie, naa er vi tilbake og klare for de siste par maanedene her nede. Vi bor privat hos en barndomsvenn av min far som har et hus her nede. Han og familien er ikke her naa da de bor i USA, men svigerinnen hans og hennes to nydelige barn bor i huset sammen med oss. De er bare saa fantastisk soete alle tre. I gaar hadde Jessica (som hun heter) besoek av en venninne, og dere maa ikke tro at venninnen er noe mindre soet. De vet ikke hva godt de kan gjoere for oss og store deler av kvelden i gaar gikk med paa aa planlegge dagene for oss her nede slik at vi skal faa et saa bra opphold som mulig. Saa i dag har vi hatt en flott promenade paa Guayaquils flotte Malecon og etter det kost oss og lekt med barna i bassenget der vi bor. I morgen gaar turen til stranda foer vi skal tilbake hit til helga for ordentlig guiding rundt i spennende Guayaquil.

Det blir alt for denne gang.

Thale

Et ublidt møte med en ny verden

Jeg har alltid ansett meg selv som en person som er glad i kjøtt. Men igår fikk jeg en liten smakebit av en verden uten kjøtt. Jeg grøsser bare ved tanken!

Det har seg nemlig sånn at igår dro vi på en vegetarianer/veganer resturant. Jeg var ikke klar over dette før vi satte oss ned og så menyen, og jeg var igrunn meeeeeget skeptisk da kelneren bekreftet det jeg fryktet. Det var umulig å få en eneste kjøttrett der. Jeg foreslo for Thale at vi kanskje skulle dra et annet sted, men Thale var meget innstilt på å spise ved dette stedet, og nevnte at vi stort sett bare spiste på kjøttresturanter ellers. Dermed ble vi sittende.

Thale foreslo jeg skulle gjøre det beste ut av det, så jeg prøvde meg på noe indisk som visstnok skulle være bra. Vi fikk først en slags grønnsak suppe som ikke akkurat flytta fjell. Deretter var det klart for hovedretten. Jeg var skeptisk før vi fikk den på bordet, og jeg ble enda mer skeptisk da jeg fikk den på bordet. Det så ut som ris med noen planter med bønner. Det hjalp heller ikke at det beste med måltidet var risen.

Idag merker jeg at kroppen trenger kjøtt. Jeg ble kvalm og var generelt sett dårlig igår kveld og dag morges. Nå har jeg fått spist en liten kjøttrett til frokost, så nå regner jeg med det bedrer seg. Igår var min første dag på så langt tilbake jeg kan huske der jeg ikke fikk i meg noe kjøtt i løpet av en hel dag. Det skal gå LENGE til neste gang det skjer. Om jeg støter noen veganere/vegetarianere der ute: Synd! Kroppen trenger kjøtt. Vi er kjøttetere og bør leve deretter. Det skal i alle fall jeg :D

Bildeblogg

Kommer her med noen bilder fra Belize samt et bilde fra en canopy tour ved Tikal.

Undervannsbildene er tatt med kameraet til Thale, og jeg mA si vi fikk noen fine.

Tok ogsA noen bilder fra seilcruiset, blant annet et der jeg ligger og sover og fisker, og et flott bilde Thale tok av noen delfiner som lekte i front av bAten.

I tillegg har Thale skrevet en pAskeblogg som kommer under bildene. God lesing!

Paaske i Antigua

Hei hei.

Og god paaske paa etterskudd. Burde kanskje skrevet en paaskeblogg foer i og med at det meste av denne bloggen kommer til aa omhandle denne religioese hoeytid, men alle inntrykkene, prosesjonene og menneskene slet oss aldeles ut. Saa dermed kommer paaskemailen og hilsenen naa, litt paa etterskudd.

Paaske i Antigua er, for de som ikke har skjoent, ikke som paaske andre steder. I hvertfall ikke i Norge. Paaskefjellet og rottefellabindinger var fjernt fra feiringen i vakre, katolske Guatemala. Vi ankom Antigua onsdag 7. april. klare og spente paa den sagnomsuste paaskefeiringen i selveste Antigua. Byen som moette oss da vi kom kjoerende inn i den svaert trange og stappfulle shuttlebussen, var en utrolig vakker og velholdt by fra kolonitiden her i Guatemala. Husene var lave og fargerike og titt og ofte kom man over deler av mektige, gamle bygninger som desverre ble oedelagt i et massivt jordskjelv for 100 aar siden. Paa veggene var det hengt opp lilla vaapenskjold som ga oss en pekepinn paa hva vi hadde i vente. Menn og barn i lange lilla tunikaer (ala aar 1000 eller 0) og hvite flagrende "toerkler" paa hodet vandret i gatene, klare til aa bidra i de mange prosesjonene som skulle prege bybildet i Antigua i dagene som fulgte.

Vi hoppa av shuttlebussen i sentrum, men satte oss fort inn igjen etter aa ha avtalt med sjaafoeren vaar at han skulle kjoere oss til den lille byen San Juan del Obispo i utkanten av Antigua. Turen tok bare 5 minutter etter at han hadde kommet seg ut av selveste Antigua, men allerede paa onsdag var det MANGE mennesker i denne ellers saa fredelige byen. Vi kom naa fram til Hostal de Obispo og Ebertho som tok i mot oss med aapne armer. Vi ble kjoert av Eberthos far inn til Antigua hvor vi tilbragte resten av kvelden. Inne i byen fant vi et annet sted aa bo, til en litt dyrere penge, men dersom man regner med taxiutgiftene til og fra San Juan gikk det opp i opp. Det var selvfoelgelig ikke like hyggelig som hos Ebertho (det er det ingen steder som er), men det ble utvilsomt mye enklere for oss. Tuctucturen hjem fra Antigua den kvelden tok trekvarter, og det var foer alle menneskene hadde kommet til byen (de kom torsdag og fredag). Tynget ned av daarlig samvittighet fortalte vi den smilende Erbertho at vi bare kom til aa bo hos han en natt og at vi var veldig lei oss for det. Men Erbertho ble ikke sur, tvert i mot syns han det hoertes veldig lurt ut og at det var jo saa vakkert i Antigua de neste dagene. Han spurte ogsaa om vi var paa facebook og at vi maatte legge han til der. Herlige, soete Erbertho.

Torsdagen startet med en deilig tradisjonell frokost tilbredt av Erberthos mor, egg og broed, tomater og stekte bananer, og saa mye te og kaffe vi kunne drikke. Etter frokost lata vi oss med Robin Hood, tyvenes prins mens vi ventet paa "bussen" (som viste seg aa vaere en personbil) som skulle hente oss klokken to og kjoere oss til vaart nye hjem i Antigua. Erbertho hadde selvfoelgelig kabeltv og to godstoler vi kunne slappe av i.

Det nye stedet, Posada el Viajero (The Travelers Hostal) var langt fra like koselig, og luktet litt kattetiss, men det var sentralt og derfor aa foretrekke.

Det var mange mennesker i Antigua naa. En herlig blanding av smaa mayaindianere og hoeye turister som rava fem hoder over dem i alle aldre, farger og fasonger. Det var en foelelse av folkefest i gatene og en konstant eim av roekelse i lufta. Blandet inn med lokale og tilreisende saa vi stadig flere kledd i drakter fra Jesu tid. Det tok ikke lang tid foer vi forstod hva disse utkleddes oppgave var. De var nemlig baererne. Og med baererne mener jeg virkelig baererne. De bar nemlig enorme, hm hva skal jeg kalle dem.., "vogner" (uten hjul selvfoelgelig) paa skuldrene sine. Disse enorme "vognene" var vakkert utsmykket med blomster og diverse pynt som omkranset Jesus eller Maria i menneskestoerrelse med motiv fra de ulike dagene i paaskeuka for over 2000 aar siden. Selve gatene var dekket av store, vakre blomstermosaikker, lagd kun for at prosesjonene skulle ha noe fint aa traakke paa. Alle prosesjoenen var foroevrig akkompagnert av et korps med smokingkledde menn.

Klokken 03.00 natten mellom skjaertorsdag og langfredag var det duket for en av de viktigste begivenhetene i Semana Santa (den hellige uken). Da stod vi sammen med den halvdelen av Antiguas davaerende befolkning som ikke hadde vaert med paa tidenes sjoeslag, og presset oss fram for aa faa den beste plassen i kirken, noe som ikke akkurat er vanlig oppfoersel for meg. Vel inne i kirken var vi vitne til noe som var mer som et rollespill og regne enn en gudstjeneste. Vi visste det kom til aa bli bra da romerske soldater (ala Asterix og Obelix) masjerte med hoeye trommer inn i kirken og kom med beskjed fra Pontius Pilatus om at Jesus var funnet skyldig og skulle henges paa korset (skjoente ikke hele befalingen da spansken ikke er helt 100%). Etter beskjeden fra romerne ble en diger "vogndings" loeftet opp og Jesus med korset paa ryggen ble baaret ut av kirken akkompagnert av skjebnesymfonien spilt av de evigspillende korpsmusikerne. Det var faktisk ganske spesielt. Etter den 20 minutters marsjen ut av kirken (det gaar ikke saa fort naar 100 mann skal baere flere tonn vogn), var det tid for jomfru Marias marsj etter sin doedsdoemte soenn. Hun var vakker og lidende og tronet oppaa en like stor "vogn" som sin soenn. Men Maria ble baaret av bare kvinner, alle kledd i svart.

Jesus, Maria og korpset skulle fortsette sin vandring i flere timer rundt Antigua, men Harald og jeg gikk hjem for aa faa oss litt soevn foer korsfestelsen dagen etter.

Klokken tolv langfredag var det klart for korsfestelse. Og som trofaste turister troppet vi opp med videokamera og digitalkamera en god halvtime foer det hele skulle begynne. Selvfoelgelig faar vi beskjed om at det er gudstjenesten inne i kirken som begynner klokken tolv og at det ikke vil vaere noe action utenfor foer i hvertfall ett. Saa vi setter oss ned paa en fortauskant rett foran det tomme korset og venter. Selve korsfestelsen foregaar med mye mer respekt og aerefrykt enn hva som var tilfellet 2000 aar siden. Jesus ble nemlig baaret ut paa en baare hvor han laa paa silkeputer foer de spikret han fast, tok paa han tornekronen og heiste opp korset. Det saa likevel noe morbid og aldeles grusomt ut. Skjoenner ikke helt meningen med aa paafoere han denne lidelsen aar etter aar. Jeg skulle tro at engang var nok, men den teatralske virkningen var flott, og for en traust ateistisk nordmann som meg selv var det en meget spesiell opplevelse. Resten av langfredag var fullstappet av ulike prosesjoener av forskjellig slag.

Loerdag og paaskeaften var hviledag i Antigua, og Harald som hadde vaert syk siden mandag noet aa kunne ligge i sengen hele dagen. Paa kvelden gikk vi paa en genial restaurant som viste filmer paa storskjerm og hvor man satt i behagelige sofaer med masse puter. Vi saa hele tre filmer foer vi gikk hjem. Soendag var vi klare for litt mer paaskekos og aa finne den tomme graven til Jesus, men etter aa spurt flere som stod i turistinformasjonsbaasene og faatt masse fine svar, men ingen stemte, maatte vi til slutt gi opp. Vi gikk og spiste biff et sted hvor alle kelnerne var kledd opp i renesanssedrakter i stedet. Plutselig fikk Harald litt matlyst likevel gitt.

Naa er vi i en liten by, Panajachel, ved innsjoen Lago de Atitlan. Det er en vakker, blaa innsjoe omkranset av sju spisse og noe aktive vulkaner.

Guatemala er vakkert!

Haaper ingen har faatt lesekrampe naa.

Hadde vaert hyggelig aa hoere om paaskefeiringen deres ogsaa.

Paa fredag drar vi til Equador.

Klem fra Thale.

Ps. Harald er heldigvis mye bedre i dag. Det hjalp med hestekuren han fikk paa apoteket..

Pps. Her er forresten en link til en youTube-snutt fra feiringen i Antigua http://www.youtube.com/watch?v=0ySYuhExiFU

En dag med mange inntrykk!

Nå har vi kommet oss trygt fram til Antigua, og da er det vel like greit å ta en kjapp oppsummering av de siste dagene før påskefeiringen tar helt over.

Vi ble tilsammen 3 netter i Coban. Det var på mange måter vårt første møte med Guatemala, da vi var så og si de eneste med kaukasisk utseende i gatene. Guatemalere flest er meget hjelpsomme og hyggelige, og de spørsmålene vi stilte tilfeldige personer på gaten ble meget hjelpsomt besvart. Jeg(harald) var dårlig(og er forsåvidt enda), men vi bestemte oss til tross for det å ta en guidet tur til Lanquin/Semuc Champey. Det skulle vise seg at det ble noe vi ikke kom til å angre på....

Dagen var tirsdag, og skjebnen ville det til at det skulle bli vår andre dag på vår 6 måneders lange tur med regn. Dette satte unektelig en liten demper på humøret da vi stod opp 0700. Regnet skulle vise å være kortvarig, og da vi kom fram til Semuc Champey var vi klare for et bad. Før jeg fortsetter her bør jeg kanskje fortelle litt om hva Semuc Champey er. Det er nemlig et herlig lite sted med "7 natural pools". Vannet der var krystallklart, og det var til og med en liten grotte man kunne gå inn i. Vi fikk bade i 1 times tid før det var klart for å ta på seg Indiana Jones hatten og dra på oppdagelsesferd. Etter å ha akt oss nedover diverse svaberg og hoppet fra 1-3meter forskjellige steder møtte vi dagens første hindring. Når jeg sier vi, så mener jeg Thale. Vi kom nemlig til en liten fjellskrent der vi måtte rappellere ned. For de av dere som ikke har fått det med dere, så har Thale høydeskrekk. Jeg var førstemann ned, og jeg må si at jeg i mitt stille sinn tenkte "jaja, her skilles våre veier". Jeg tok imot både 2 og 3 stykker, og hadde gått å satt meg rundt fjellskrenten så jeg ikke så hvem som gikk ned. Dere kan jo tenke dere min store overraskelse da plutselig Thale kom gående rundt fjellskrenten! Hun hadde vært veldig flink, og alle i gruppa klappet for henne. Hurra! Men det stoppet ikke der......

Etter en liten svømmetur over en liten kulp var det klart for dagens neste høydehidnring. Denne gangen var det en ganske bratt og glatt bakke som skulle klatres. Jeg hadde nå fått stor tro på Thales evner til å overvinne høydeskrekken, og det var men stolte øyne jeg fulgte hennes panteraktige ferd oppover fjellskrenten. Det gikk som en lek, men hindringene skulle ikke stoppe der. Nå var vi på vei inn i grotten, og her var det 4-5 meter rett ned på begge sider og man måtte ha tunga rett i munnen. Thale styrte det hele, og gled som en leken slange rundt på de våte steinene inne i grotten. Trygt forvart i enden av grotten fikk vi en kort leksjon om grotten som var uhyre spennende. Stemningen i grotten var nærmest magisk.

Etter leksjonen var det tid for retrett. Vi skulle samme vei tilbake, men kunne velge en alternativ vei :) DEtte bestod i å hoppe fra en ti meter høy klippe, gjennom en foss og ned i en herlig kulp. Dette sa Thale klart ifra om at aldri kom til å skje med henne, men jeg hadde lyst til å prøve meg. For dere stupere/hoppere hjemme i norge som ler av ti meter så kan jeg nevne at det høyeste jeg har hoppet fra før er 5 meter(en gang for 7 år sida) og jeg har ikke stupt siden jeg hadde en stygg liten stupehendelse som 14 åring. Stuping var selvfølgelig uaktuelt, selv om guiden vår lekent viste oss hvordan det skulle gjøres. Da jeg sto på kanten og så ned fikk jeg igrunn mest lyst til å snu, men man må jo tøye litt grenser i ny og ne. Jeg hoppet uti, og det var faktisk utrolig gøy. Jeg gikk fint gjennom den lille fossen, og landet uten dramatikk i det deilige vannet. Hurra!

På tilbake veien møtte Thale nå kanskje sin største hindring. Vi skulle nå klatre opp fra der vi hadde rappellert ned. Men med et mot som selv hadde fått den fryktløse krigeren Akilles til å bli imponert, tok Thale fatt på oppgaven. Hun klatret som en apekatt i et banantre. Hun var oppe på null komma niks, og høstet fortjent en ny runde med applaus. Nå trodde vi begge at turen var over, men det skulle det vise seg at den ikke var....

Nå skulle vil nemlig sette kursen mot en annen grotte i Lanquin. Vi ankom grotten og fikk tatt noen meget finne bilder av den grønne elva(på en fin måte) som renner ut av grotten. Da vi kom rett innenfor inngangen fikk vi en kort innføring i grottens historie. Dette skulle vise seg å bli meget interressant. Grotten ble i fordums tid brukt av mayaene til diverse sermonier. I nyere tid ble den brukt til enkle sermonier for lokalbefolkningen. Den mest imponerende opplysningen var derimot at de ikke visste hvor lang grotten var. For noen år siden hadde en fransk ekspedisjon satt kursen innover i grotten for å finne ut av dette. De hadde gitt opp etter 40 kilometer! Altså 4 mil inn i fjell. Det er i det hele tatt ganske magisk spør du meg. Grotten var ellers fantastisk fin, og vi fikk gå ca 40 minutter innover før vi fikk beskjed om at nå måtte vi vende hjem.

Idag har vi stort sett bare komme oss til Antigua. Vi bor inatt ca 10 kilometer utenfor selve sentrum, men fra og med i morgen er vi å finne i "downtown" Antigua. Vi var en liten tur inne i sentrum idag, og idag var det "rolig" og likevel fullstendig kaos.

Jeje. Jeg er fortsatt sjuk, så nå er det på tide å komme seg i seng å lade batteriene så jeg har krefter til de neste 4 dagene:D

God påske!

Turen går til Guatemala

jaja.. Det blir to blogger på rappen denne gangen, men det er jo bare moro!

Etter en rolig sistekveld med våre amerikanske venner, stod vi opp 0530 for å pakke og gjøre oss klare til å dra videre. Vi hadde funnet ut at det gikk en buss 0700 til grensa mellom Belize og Guatemala. Det var hele 2 steder på veien vi måtte skifte buss, men det gikk virkelig smertefritt. Bussene stod og ventet på oss ved alle stasjoner.

Ved grensa gikk det også smertefritt, og plutselig hadde en kar praiet oss til en taxi som skulle kjøre oss helt til Tikal. Vi hadde ikke trodd vi skulle komme oss til Tikal allerede på lørdagskvelden, men det var tydelig at idag stod lykken oss bi. På veien til Tikal stoppet vi for å ta en "Canopy" tur gjennom tretoppene. Det var sinnsykt fett, og til og med taxisjåføren vår ble med. Thale ble igjen på bakken, noe jeg tror var like greit da det var høyt ned.

Etter denne lille avstikkeren fant vi oss en teltplass for natten, og fant ut at om vi kjappa oss så rakk vi akkurat å se solnedgangen fra det høyeste tempelet inne i Tikal. Vi skyndte oss inn dit og satte oss ned og tittet ut over landskapet. Det var virkelig fantastisk. Vi satt på tempel 4, som faktisk er det høyeste punktet i lavlandet i Guatemala. Det er også det høyeste tempelet i Maya historien, så dere kan jo selv tenke dere hvordan utsikten var. Det var dessverre ikke mulig å se hele solnedgangen, da parken stengte 6. Jeg prøvde å bestikke en vakt til å la oss bli igjen å se ferdig solnegangen, men det gikk dårlig da det viste seg at sjefen hans stod rett ved siden av oss da jeg prøvde det.

Etter en natt med dårlig søvn, grunnet at vi sov i et lite telt, samt at "howlers"(en type ape) holdt det gående hele natten møtte vi opp noe søvndrukne til den avtalte guidede turen klokken seks. Vi var de første menneskene inne i parken, og da vi kom fram til tempel 4 hadde vi det helt for oss selv i et lite kvarter. Jeg benyttet denne tiden på å snike meg bak sperringene og fikk tatt noen bilder man vanligvis ikke får tatt ved tempel 4. Hurra hurra.

Den guidede turen var meget interressant og tok ca 3 og en halv time. Vi ble fortalt om masse historie, samt hvor stort Tikal faktisk var. For spesielt interresserte kan jeg nevne at det bodde 80 000 - 100 000 mennesker der, og 6-8% av disse var overklasse. Etter den guidede turen fikk vi gå rundt og bestige de ulike pyramidene samt titte på området. Thale var veldig flink og klarte faktisk å bestige alle pyramidene. Heia!

Etter et par timer med snoking på egen hånd bestemte vi oss for at vi igrunn var ferdige til Tikal; vi satte snuten mot det sørlige Guatemala.

I Placencia møtte vi nemlig noen norske(Eli og Balder) som anbefalte oss et lite sted som heter Lanquin. Dette ligger midt mellom Tikal og Antigua(som er vårt neste reisemål). Vi bestemte oss dermed for å ta en dag eller to der. Men det skulle vise seg vanskeligere enn først antatt...

Da vi ankom Flores, som er byen som ligger ved Tikal, hadde vi fått beskjed om at det skulle gå en shuttlebus til Coban(som man må innom for å dra til Lanquin) 1430. Vi ankom flores 1410, kjøpte billetter og snakket om hvor utrolig flaks vi hadde hatt med busstransfers de siste dagene. JINXX!!

Klokken ble både 3 og halv 4. Vi ble fortalt "10 more minutes" og "15 more minutes" om hverandre. Vi fikk høre at kjøretiden til Coban er ca 5 timer. Dere tenker kanskje:"det kan da umulig være noe stress med en liten forsinkelse", jo det kan det. Her i Guatemala er nemlig landeveisrøveri veldig vanlig etter mørkets frembrudd. Det var vi klare over og begynte og bli ganske stress da klokka blei kvart på fire. Det hjalp ikke nevneverdig at han ene personen som jobba på bussterminalen kom bort å sa vi burde prøve å få igjen pengene, da det ikke var trygt å reise nå. Da vi bestemte oss for at nok er nok, var klokken blitt 4. Idet vi skal gå for å få refundert beløpet for billetene kommer det en shuttlebus med en sint mann som sier vi må kjappe oss om vi skal være med. Vi sier vi vil ha tilbake pengene og at det ikke er trygt å kjøre så sent. Vi taler til døve ører. De nekter å gi oss noe penger, og til slutt ser vi ingen annen mulighet enn å spille et slag russisk rulett. Det hjelper ikke at vi er de eneste 2 i bussen.

Kall meg gjerne paranoid, men tanken på å miste alt jeg har i et land jeg ikke kjenner noen, og i tillegg ikke akkurat snakker språket flytende tiltaler meg ganske lite. Jeg gjemte derfor Visakort og noe penger i seteforet på bilen i tilfelle vi skulle bli ranet :)

Det skulel vise seg at det ikke var nødvendig da turen gikk nesten helt smertefritt. Jeg sier nesten fordi jeg i løpet av turen ble litt sjuk, og jeg var i ganske dårlig stand da jeg ankom Coban. Heldigvis ble vi kjørt til hostellet, og jeg fikk kommet meg i seng etter noen meget lange dager med lite søvn...

Nå sitter vi i Coban, og det kan se ut som vi dropper lanquin og bare slapper av her i 2 dager før det tar helt av nede i Antigua. Det er stedet å være i påskeuka. Jeg gleder meg spesielt til at de faktisk skal spikre jesus opp på korset.

jeje.. dette blei langt, i tillegg har Thale akkurat skrevet om Belize, så nå blir det endelig litt lesing på dere :D

Belize

Hei hei.

Ja da er det paa tide med litt reisesnakk igjen. Er en stund siden vi har skrevet noe naa saa hold dere fast, for det er mye som har skjedd! Hehe. Vi ankom altsaa Belize paa onsdag. Kom med bussen til Belize city, men tok en taxibaat rett ut til Caye Caulker, en paradisisk oey midt i det karibiske hav. Kom altsaa fram til oeya og fikk innlosjert oss i noen rustikke hytter rett ved det azurblaa havet. Gikk saa for aa spise en deilig fiskemiddag og tok en relativt tidlig kveld. Dag nummer to paa Caye Caulker gikk vi en lang tur rundt hele oeya. Naa skal det sies at oeya ikke er saa veldig stor da, men en fin tur ble det. Paa vaar vei stoette vi paa leende barn som lekte i vannkanten og hyggelige belizere med sine "ey man hows it going" paa syngende kreolsk. Hele tiden selvsagt med det blaa paradisiske havet ved vaar side.

Det var ikke noe ordentlig sandstrand paa Caye Caulker, selv om hele oya var sand. I stedet var det paa nordspissen paa oeya bygd opp brygger som man kunne stupe ut i det lunka vannet fra. Bryggene egnet seg ogsaa bra til aa ligge aa sole seg paa. Men hvorfor ligge paa land naar man kan plaske rundt i det deilige turkise vannet? Ikke vet jeg. Vi tilbrakte soendagen paa The Split (som stedet het). Det var en bra dag aa vaere der for da hadde de fleste belizerne fri ogsaa og vi var omringet av badende beliziske barnefamilier, par og selvfoelgelig de obligatoriske kjekkasene som underholdt de amerikanske jentene. Folk snorklet og stupte, to gutter paa ca. ti aar kom padlende paa et surfebrett hvor de ogsaa la skattene de fant fra havetsdyp oppaa. En herlig dag.

Mandagen gikk med til aa ordne en rekke kjedelige ting paa internett. Og selvfoelgelig informasjonsmoete. Informasjonsmoete tenker dere kanskje da? Og ja, informasjonsmoete sier jeg. For vi hadde nemlig meldt oss paa en seiltur fra Caye Caulker til soer i Belize, en liten fiskerlandsby som heter Placencia. Turen skulle ta tre dager og to netter. Dagene ble tilbrakt paa den store, fine seilbaaten vaar og nettene skulle vi overnatte i telt paa oede oeyer i det karibiske hav. Vi gledet oss! Foerst ble vi litt i tvil da vi kom paa informasjonsmoete mandagkveld. Alle de andre saa saa voksne ut, og alle var par. Alle utenom en ung gutt som satt der alene og saa mest ut som om han hadde lyst til aa loepe ut fra hele moetet. Men folk saa da hyggelig ut og vi lot oss ikke skremme.

Tirsdagmorgen moette vi opp paa brygga med alt staesjet vaart, spiste frokost med det utrolig hyggelige parret Brendan og Elisse fra Washington DC og gikk ombord i baaten, Ragga Queen. Vi var i alt 17 mennesker pluss crewet, tre herlige beliziske sjoemenn. Jimmy "the Boss", Jerry "the Captain" og Dice. Med oss var ogsaa Abraham, Abe, den kjekke, single amerikaneren paa 22 som var noe skuffa over at det ikke fantes en singel jente ombord. Saa var det Shacheasa, en stor svart dame fra Compton, California, bittelille Penny fra Wiltshire England. en pensjonert laerer som bruker pensjonisttilvaerelsen til aa reise 9 maaneder hvert aar. Det var Kory og Karen fra Minnesota som nettopp hadde vaert i Norge og som ikke likte makrellitomat og doepte Harald til King Harold. Det var Brendan og Elisse som var paa vaar alder og Andrew og Danielle fra Canada som vi skal moete igjen i Antigua og to andre veldig hyggelige amerikanske par, Julia og ... og Erica og Steve.

Off we go for tre dager i paradis. Livet paa baaten besto av soling og fisking. Harald var meget ivrig, men fikk desverre ingen ikke en eneste fisk, tiltross for at han holdt til bakerst i baaten de to foerste dagene, sammen med Abe, som heller ikke fikk fisk. Det var kaldt drikke av alle varianter og deilig mat som Jerry lagde til oss i det bittelille kjoekkenet i baaten. Alt akkompagnert av reaggerytmer paa hoytaleranlegget. Vi hadde to-tre stopp per dag hvor vi hoppa av baaten for aa snorkle paa verdens nest lengste koralrev. Da saa vi masse forskjellige fisk, inkludert en barrakuda i ny og ne, diverse rokker, sjoestjerner og koraler i alle farger og fasonger. Herlig! Det er ogsaa verdt aa nevne at en gjeng delfiner fant seilbaaten vaar og syntes det var morsomt aa hoppe opp og leke seg i fronten. Jada, livet er herlig.

Den foerste natta tilbrakte vi paa en helt oede oey, Rendesvous Caye. Den var saa bitteliten at det var ikke plass til mye mer enn de sju teltene vi satt opp og de tolv palmetraerne som allerede sto der. Idyll? ja det kan du si. Etter aa ha nytt en vakker solnedgang i havet med en kald romcocktail i haanda var det tid for historier og marshmellows rundt baalet. Harald og jeg var sist i seng etter at Kory maatte kapitulere mot den norske ungdommen.

Dag to gikk med til mere snorkling, soling, baat og bad. Men det skal sies at flere av vaare reisekamerater soekte til skyggen denne dagen. Sola tar godt naar man er paa sjoen. Etter nok en dag uten aa faa noe fisk fra baaten maatte manskapet vaart ut aa kjoepe fersk fisk saa vi alle skulle faa nyfiska fisk til middag. Og det fikk vi, Jerry svikta ikke den dagen heller. Denne natta overnattet vi paa Tobacco Caye. Her var det et par smaa bungalowsteder og en bar, men det var fremdeles flott. Og veldig godt med en dusj, selv om det var en enkel bucket shower. Paa tobacco caye var det tid for en siste snorkeltur for dagen og i solnedgangen dukket det igjen opp delfiner som lekte seg litt utenfor brygga hvor vi satt med en god og kald rompunsj. Etter middag og da alle satt paa brygga og koste seg skulle vaar kjeare Shaceasha ha stand up for oss. Jeg tror alle var litt nervoese for om det kom til aa bli flaut eller hva som var i vente, men det var faktisk veldig bra! Det er ikke hver dag man moeter en stor (amerikansk stor), svart dama med knallgraatt haar som gjoer stand up om compton.. Herlig!!

Siste dagen paa baaten var like flott som de andre. Det er rett og slett ganske utrolig aa seile rundt (naa var det helt vindstille da saa vi seilte vel egentlig ikke saa mye.. men..) rundt i azurblaatt hav med smaa, hvite oeyer bekledd med noen palmetraer som stikker opp overalt. Det var rett og slett en opplevelse helt utenom det vanlige. Jeg tror vi alle foelte oss litt som Robinson Crusoe, uten problemene.

Vi ankom Placencia rundt klokken fem. Da var det klemmer og kos til det fantastiske manskapet vaart foer vi maatte avgaarde for aa finne et sted aa bo. Fant Omars, for dobbeltrom for 50kr natta. Gikk for aa ordne noe paa internett, men kom ikke lang. Rett opp i "gata" (kan egentlig ikke kalle den stien en gate) traff vi nemlig en stor gjeng fra baaten som satt med en kald oel. Det saa godt ut, saa vi joina dem. I loepet av ti minutter var resten av gjengen ogsaa paa plass. Stemninga var god og lattern satt loest. Etter en dusj og en deilig middag med de fleste paa baaten gikk turen videre til "the Tipsy Tuna" the place to be i Placencia. Der var det en flott sammensurium av turister og belizere i alle aldre og fasonger, og det viktigste av alt. Det var karaoke. Og belizere er ikke saa noeye med om de kan synge eller ikke. Ikke mer enn fem minutter hadde gaatt etter vi hadde ankommet Tipsy Tuna foer en klegg av en amerikansk jente proever aa sjekke opp Harald. Jeg som hadde gaatt for aa kjoepe drikke syns det var saa morsomt saa jeg ble staaende med mine venner og drakk opp oelene selv. Hehe. Det skal sies at jenta ikke ga seg saa lett og hu surra rundt Harald resten av kvelden. Harald maatte til slutt si at naa ville han heller gaa aa vaere sammen med kjearesten sin litt, og hva sier den sjarmerende amerikaneren som har sjekka opp typen min hele kvelden? Jo, "Your girlfriend looks awfully friendly with that belizean over there!". Kjerring heter det paa godt norsk. Vi hadde alle foroevrig veldig morsomt og gikk hjem sammen med Elisse og Brendan rundt klokken to.

Dagen etter gjorde vi virkelig ingenting annet enn bade og sitte i skyggen under palmetraerne ,paa den fineste stranda i Belize, og snakke med vaare nye venner B og E. Paa kvelden gikk vi ut aa spiste kinesisk mat og jeg kan si det smakte med asiatisk. Moette igjen Kory, Karen, Erica og Steve paa kvelden. Og Abe kom tilogmed innom med vennene sine. De andre var alle i slaget og klare for en nye kveld paa the tipsy tuna, men Harald og jeg gikk hjem. Troette og fornoeyde.

Belize er fantastisk, dere boer sjekke det ut!

Klemmer fra Thale

Ruiner, Strand, Bedbugs og Belize

jepp jepp. Det begynner å bli en stund siden sist blogg. Mye har skjedd i løpet av den tidem, både hyggelig og ikke så hyggelige ting. Vi kan jo ta tingene i kronologisk rekkefølge, som også er rekkefølgen hyggelig til ikke-hyggelig.

Søndag 22.03 dro vi fra Isla Mujeres. Vi hadde bestemt oss for å reise videre til Tulum, som veldig mange hadde anbefalt. Vi ville også innom en Mayaruin, Chichen Itza, som skulle være en av de 5 beste ruinene i Mexico. Vi tok dermed bussen fra Cancun tidlig på morgenen, og var framme rundt zenith. Chichen Itza var et optimalt sted å gjøre unna med full GRU og på en dag. De hadde egen bussterminal, samt et "lugar por equipaje", eller et "bagasjerom" om man foretrekker det på norsk. Når alle formalitetene var unnagjort, gikk vi gjennom historiens porter og inn på hellig grunn. Inne på området ble vi klar over at på Chichen Itza kunne det være en fordel med guide. Området var meget stort, og selv om man bare fikk rundt å titta litt uten guide tok denne rundturen over 2 timer. Vi bestemte oss for at 250 kroner for guide var for dyrt, og prøvde heller og henge på diverse grupper som hadde råd til guide. Nuvel..

Idet vi kom inn på selve området åpenbarte det seg en gigantisk pyramide. Veit ikke om folk her er interressert i å høre generelle detaljer om pyramiden og pyramidens historie, så det tror jeg at jeg hopper over. Verdt å nevne er imidlertidig at de hadde Sør Amerikas største "banesak" for et maya spill. Det ble kanskje litt vel generelt, men for dere som liker en sammenlikning kan det sammenlignes med verdens største fotballarena(ikke i tilskuere, men prestisje eller hva man skal kalle det). Det er også verdt å nevne at kapteinen for vinnerlaget ble ofret etter kampen. Dette var den største ære en mayansk idrettsutøver kunne oppleve. Jeg vil tro gleden var kortvarig(HEHE).

Vi vandret rundt i et par timer, mens vi så andre imponerende bygninger. Etter dette besteg vi bussen var på vei mot det mye omtalte stedet; Tulum.

I Tulum var det 2 ting vi hadde fått anbefalt. Det første var stranda, som viste seg å innfri enhver forventning. Det var nydelig azurblått hav, men det skulle vise seg at det ble et bølgeskvulp eller to for mye for Thale. Jeg synes det bare var fantastisk, så jeg holdt meg stort sett i vannet. Thale foretrakk å ligge i varmen på stranden.

Etter å ha sjekket ut stranden, var det tid for å sjekke ut den andre tingen Tulum er kjent for; Ruiner. Disse var av en litt annen karakter enn de vi hadde sett noen dager før i Chichen Itza. I Tulum var det litt mindre, men omgivelsene var desto vakrere. Med hav og strand i bakgrunn for flere bilder, samt en gartner som jobber 16 timer om dagen med å plante litt blomster og palmer, så kan dere jo selv tenke dere at ord blir fattige. Det var også muligheter for å bade her, noe jeg slo til på. Thale prøvde seg, men også her skulle det vise seg at bølgene ble for store. Hun ropte irritert ut at hun ikke gadd å bli kledd naken av bølgene da jeg foreslo at hun
kunne komme utenfor der bølgene brøt. Vi vandre rundt et par timer i visuell ekstase før vi dro tilbake til hostellet.

Det skulle vise seg at tiden etter det gledelige møtet med ruinen i Tulum, var det slutt på moroa. Den siste dagen i Tulum ble en slags fiasko. Jeg ble skikkelig solbrent på magen, lårene og ansiktet. Dette er jo i og for seg noe som skjer og ikke alene grunn til fiasko. Derimot kombinert med det dårligste besøket vi har hatt på en resturant så langt i vår reise heller det raskt mot en fiaskodag. Det som skulle være en hyggelig "siste kveld i mexico" ble noe ganske annet. Jeg overdriver kanskje en smule, men det er kjedelig å få de dårlige dagene mot slutten av et opphold.

Fra Tulum dro vi til grensebyen Chetumal, og det skulle vise seg at dette ikke ble en særlig hyggelig opplevelse. Dagen startet meget bra med en koselig busstur på ca 4 timer. Vi satt og koste litt på bussen som jo kjærester gjør på en busstur for å få tiden til å gå, og var generelt sett i meget godt humør da vi ringte på døren til hostellet vår; "Hostel Chetumal". Førsteinntrykket av hostellet var meget bra, og vi bestemte oss for å sjekke ut "downtown Chetumal". Vi spiste et bedre måltid, tok noen øl og hadde det igrunn veldig hyggelig. I 5 tiden dro vi tilbake på hostellet for å ta en siesta, før en siste fiesta(meh heh) i mexico.

Vi lå å døste i kanskje 2 timer i sengen vår da Thale plutselig utbryter "se så mange stikk jeg har fått". Jeg så på armen hennes og så at den var helt oppspist. Jeg talte ca 20 bitt. Vi for opp fra sengen og sjekket sengetøyet. Følelsen som nå kom over oss var ekkel. Det var som å bli slått i trynet av en spade. I sengen var det nemlig fullt av utøy(evt bed bugs). Jeg hadde heldigvis sluppet unna det verste, og bare fått et par bitt. Vi for opp og snakket med eierne. De forsikret oss om at "joda.. det er nok bare maur... det er ingenting å bry seg med" men sa vi kunne få bytte rom. Det visste seg at også på det nye rommet var det også utøy i sengetøyet. Dama bestemte seg for å spyle ned sted, men forsikret oss om at det ikke var noe farlig. Vi var ikke helt sikre og dro for å sjekke internett. Det skulle vise seg at dyrene vi hadde sett var mistenkelig like "bed bugs". Vi leita etter et annet sted å bo i Chetumal, men ingen av hostelsidene vi frekventerer hadde noe annet å tilby oss. Vi dro dermed slukøret tilbake og kunne konstatere at vi nok måtte sove i en ekkel seng for natten.

Da vi hadde innfunnet oss med dette, ble vi sittende og prate litt spansk med dama som eide hostellet. Etter kanskje 40 minutter med hyggelig samtale om norge og mexico; hvor man bør reise, hva hun synes var fint etc, spurte hun oss om vi ville at hun skulle finne et annet sted og bo til oss. Vi takket gladelig ja, og i løpet av 5 minutter hadde hunb funnet et sted til oss, samt gitt oss tilbake pengene. Hun virket oppriktig lei seg og sa at det var første gang noe som dette hadde skjedd(dog leste vi litt senere på nettet at en annen reisende hadde opplevd akkurat det samme.

Vi endte dermed opp på et fint og billig hotel, men følelsen av at det krøyp dyr rundt omkring i senga ble vi ikke kvitt. Selv ikke etter en laaang dusj.

Nuvel.. nå er vi ankommet belize, og det virker igrunn herlig her. Det eneste minuset er at guideboken vår forespeilet oss en ordentlig strand, men det er det ikke her på Caye Culker. Det er derimot et dykke og snorkleparadis av dimensjoner, så det blir vi vel nødt til å slå til på.


Huff huff.. Dette ble en laaang blogg, men sånn går det når man ikke har tilgang til nett altfor ofte.

Snoop Dogg og 5000 amerikanere paa spring break

Haha.
I gaar dro vi da inn til Cancun paa kvelden for aa observere amerikanske studenter som drikker seg fulle paa (for dem) billige mexikanske drinker og oel. Cancun var mildt sagt flashy, hoeylytt og Turister, nettopp med stor T. I utgangspunktet hadde vi tenkt til aa ta siste ferje hjem som gikk halv tolv paa natta, men saa fant vi ut at vi kunne faa med oss en konsert med selveste Snoop Doggy Dogg og free bar for den nette sum av 65 US$ hver og da tenkte vi, "tja hvorfor ikke?". Det samme tenkte ogsaa 5000 fulle amerikanere som feira at de var ferdige med to maaneder med hardt arbeid paa forskjellige universiteter rundt om i det ganske land. Mange kunne ikke ha vaert mye mer enn 18-19 aar og for dem var den nyvunnede friheten kanskje ikke bare sunn.

Cancun er uten tvil det mest hoeylytte og harry stedet jeg noen gang har vaert (men saa har jo ikke jeg vaert paa Kos da..). Overalt var det plakater med "Free champange for girls in bikini tops" og lignende. Stilig! Paa alle barer var det hylende amerikanere som danset paa dansegulv, stoler, bord og selvfoelgelig bardisker. Noe bartenderne ikke hadde noe i mot da de jo hadde god utsikt oppunder skjoertene til de "uvitende" jentene. Jenter kunne i grunn gaa med hva som helst og det ene stedet vi satt paa gikk en kar rundt med en oksygentank og blaaste oppunder skjoertene paa jentene saa de foeyk over hodene paa dem Marilyn Monroe-stil, den eneste forskjellen var at Marilyn Monroe hadde paa seg truse..

Jeg satt der med vannet mitt (grunnet fremdeles grumsete mage) og tenkte "detta er ikke min greie". Men som utenforstaaende observerer var det noksaa underholdene.

Snoopkonserten var kul! 5000 mennesker i et helt vilt kult nattklubblokale og med en entertainer av hans kaliber blir noe ganske for seg selv. Og han er jo ogsaa saa stor at en konsert med 5000 mennesker naermest er som en intimkonsert aa regne. Morsomt vare vaffal, men etterpaa var jeg ganske troett og kanskje ikke saa fornoeyd med at det var tre timer til ferjene begynte aa gaa igjen. Men det hele loeste seg noksaa bra da The City (der konserten var) ogsaa hadde en loungebar paa stranda med chille sofastolerhvor vi laa aa slappa av til det stengte og vi kunne ta bussen til Puerto Juarez.

Var ganske godt aa komme seg i seng klokka seks i dag tidlig. Naa skal jeg hjem aa legge meg igjen. I morra drar vi til Tulum for mere strand og mayaruiner.

Klem fra Thale

Et karibisk duppeparadis!

Hei hei alle sammen
Naa er vi da altsaa kommet oss over til den karibiske kysten i Mexico, og vi befinner oss naa paa den lille oeya Isla Mujeres, ikke Cancun som Harald fikk det til aa hoeres ut som. Tok riktig nok baaten fra Cancun for aa komme oss hit, men kan nok med sikkerhet si at idyllen her er mange mange (MANGE) hakk stoerre enn i Cancun. Og det til tross for alle amerikanerne vi vasser i her. For amerikanere er det her, det er det ingen tvil om. Mange kommer over hit paa partybaater paa dagtid, men ikke engang disse er i stand til aa oedelegge idyllen paa denne utrolig vakre stranda. Med kritthvit sand og palmer som henger over knallgroent-turkis klart vann er det lite som kan oedelegge stemninga for meg. Jeg har faktisk aldri vaert paa en strand noen gang som har saa fantastisk farge paa vannet (og jeg har faktisk vaert paa noen fine strender i mitt liv..) Det er heller ikke noe store mengder mennesker paa stranda her heller, saa livet er, kan jeg fortelle, herlig dere!

Playa Norte er et duppeparadis jeg knapt har sett maken til. Det er nesten saa jeg tror at det var var her dupping i sin tid ble oppfunnet. Det stille rolig azurgroenne vannet kjaertegner deg liksom mens du ligger paa rygg og dupper. Og for aa ikke gjoere det kjedelig for erfarne duppere saa sender det noen behagelige rullende smaa skvulpeboelger akkurat store nok til at det er litt spennende, men aldri ubehagelig. Det finnes ikke ubehagelige boelger i duppeparadiset! I duppeparadis er alt bare boelgende og behagelig. Og selfoelgelig varmt. Vannet er jo selvsagt varmt nok til at man kan duppe i timesvis, og det gjoer selvfoelgelig en god dupper (les: meg).

Vi har naa vaert her paa denne lille oey i fire dager og til tross for litt magetroebbel for min del har det vaert fire meget deilige dager. Det var kanskje ikke saa deilig aa ligge inne i senga paa dormrommet vaart i hele gaar grunnet behov for kort vei til do, men jeg fikk i hvertfall lest en bok. Begynte paa Jo Nesboes Marekors da jeg vaaknet og kunne ikke gaa aa spise middag foer jeg hadde lest den ferdig. Det dumme med det er jo at jeg ikke lenger har en Jo Nesboe-bok aa lese. Men fortvil ikke paa mine vegne mine venner. Fant nemlig den nyeste boken til Isabel Allende paa en kombinert cafe og bookshop i dag. Hun skriver sine memoarer og jeg kan til de som maatte vaere interessert fortelle at det er en meget god bok. Saa den er det bare aa anbefale.

Nok om boeker, nok om det meste faktisk. Kanskje rett og slett nok for i dag. Men en ting er sikkert og det er at det er veldig veldig fint paa Isla Mujeres og at det er mest Harald som vil inn til Cancun for aa sjekke ut fulle amerikanere paa springbreak.

Livet er som sagt herlig dere og jeg liker aa duppe, men savner deg Flesk! Kan jeg lokke med Brasil?

Hasta luego peeps.
Klem Thale

Vi er i Usa!

Det er litt rart, etter nesten 3 mAneder med menyer pA spansk og lite engelsk er nA alle menyer pA engelsk og alle snakker sprAket. Det er ikke optimalt med tanke pA A laere denne spansken, men det gjOR jo ting litt lettere. Hvor i USA er vi?
- Cancun
For de av dere som tenker: "Ligger ikke Cancun i Mexico?" sA er svaret nei. Her er det amerikanere overalt. Overalt hvor vi gAr, hOrer vi en tjukk amerikansk engelsk skjaere gjennom lufta. Amerikanere er jo ikke kjent for A vaere stille av seg. Det er noe surrealistisk A komme fra et sApass stille sted som Zipolite til et sydende sted som Cancun. Jeg ser jeg har glemt A nevne at denne uka er det Spring break, og det forklarer jo en del. Vi er blitt fortalt at det visstnok er "Spring break" i hele mars her i Cancun, men at denne uka er den verste. Det er fest hele dOgnet og artister som 50 cent og Snoop Dogg er booka. Folk raver rundt fulle i gatene. Vi har tatt oss en fest selv, og det er igrunn ganske moro med "Spring break".

Vi har slAtt oss ned 10 min fra Cancun, pA et lite sted som heter "Isla Mujeres". Med unntak av at det er folk overalt er dette paradis pA jord. Havet er en farge jeg aldri har sett, og vannet er helt stille. Jentene sprader rundt topplOse og stranda er fantastisk. Kontrasten til Zipolite kunne nesten ikke vaert stOrre. Oystein: Du kan angre pA at du ikke ville bli med hit :)

Vi bor pA "Mexicos eldste hostel" som heter Poc-Na. Det er et utrolig koselig hostel. Vi skal bO her fram til sOndag. Det er ganske mye dyrere enn Zipolite, sA vi spiser stort sett bare pA de billigste stedene. Inne i cancun er det latterlig dyrt, og da cover charge her er stOrre enn i norge (50 USD) pA de kuleste stedene, holder vi oss unna. Det er nok av beach partys som er gratis.

Vi skal stort sett bare ligge pA stranda med unntak av en utflukt til en av de mest imponmerende maya ruinene: Chichen Itza. PA sOndag reiser vi videre til Tulum.

Jeg driver ogsA i skrivende Oyeblikk A legge ut bilder. SA da har man jo noe A kose seg med i tillegg til bare teksten.

Jeg har ogsA glemt A si jeg har kjOpt meg en ny shorts. Det er en "jogge shorts", og er det diggeste plagget jeg noengang har eid :D


Harald

Paa vei til Karibien.

Hei hei.

Naa er det riktig saa lenge siden vi har oppdatert bloggen vaar og fortalt dere alle hvordan vi har det. Det sistnevnte kan jeg bekrefte er positivt og at vi fremdeles har det veldig bra. Vi kom oss ikke avgaarde fra Zipolite foer i gaar vi da, det ble saa altfor lette aa bare vaere paa stranden i stedet for aa begi seg ut paa den 28 timers reisen med buss over til andre sida av Mexico. At Oeystein bare hadde fem dager igjen og ikke ville tilbringe to av dem paa bussen hadde ogsaa litt aa si. Vi ble derfor i Zipolite fram til i gaar kveld da vi tok farvel med Oeystein og reiste videre paa nye eventyr i Karibien.

Tida i Zipolite kan foroevrig ikke kalles noe annet enn ganske fantastisk. De nakne mennene ble vi fort vant til, det samme med den konstante eimen av marijuanadunst som laa som en taake rundt alle vannhullene paa stranda. Men dette var jo begge attributter som hoerte Zipolite til og som ga stedet dets spesielle og meget avslappende atmosfaere. Det var litt sann Kardemommelovsteming der, "man skal ikke plage andre man skal vaere grei og snill og foroevrig kan man gjoere hva man vil".

Ettersom vi var i Zipolite i hele to uker (planen var aa vaere der i fire-fem dager..) ble vi jo kjent med en rekke spennede og litt annerledes personligheter. Jeg kan ikke la vaere aa nevne bartenderen paa stambaren vaar, "A nice place on the beach" (det var det den het). Han var opprinnelig fra Middelsbourogh og hadde bodd de siste aarene i Belfast. Det vil si de siste aarene foer han bosatte seg paa Zipolite, der han har bodd de siste to aarene. Det som er mest paafallende med denne glade brite var at like foer han reiste fra Belfast skiftet han navn til Crazy Horse Invinsible (!!). Det er det han heter. Staar i passet og alt. Tok litt tid foer vi vendte oss til aa kalle en person Crazy Horse, men det er overraskende hvor liten den tiden var. Vi ble ogsaa gode venner med indianeren Ima, poker sharken som lurte Oeystein og Harald med paa spill paa stranda der titt og ofte. En utrolig koselig fyr foroevrig.

Vi har ogsaa de siste dagene faktisk gjort noe mer enn bare aa ligge i hengekoeyer eller paa stranda i Zipolite. Torsdag dro vi paa snorkeltur hvor vi ogsaa kunne faa se havskilpadder, hvaler og delfiner. Det vi saa var maneter. Millioner av maneter, det var tjukt av dem paa alle strendene og buktene hvor det var planlagt at vi skulle snorkle og bade. Fett! Det ble ikke noe snorkling, men vi dro rett til sjoes der det var manetfritt og fikk bade fra baaten der. Det var greit nok det, og ingen maneter i sikte. Men hva skjer tror dere? Joda, jeg (Thale) ble selvfoelgelig brent av en usynlig stygg jaevel rett foer jeg skulle gaa opp av vannet. Hvalene og delfinene holdt seg ogsaa langt unna, saa det eneste vi i grunn fikk sett var en del havskilpadder som laa aa duppa i vannskorpa. Harald var ute og bada med dem saa han var i hvertfall fornoeyd med det. En veldig vellyka tur paa havet ble det med andre ord ikke, men det var i hvertfall en variasjon fra alle de like dagene. Og dessuten fikk vi en ny venn. Svenske Lars fra Malmoe var med paa turen alene for kjaeresten laa hjemme med urinveisinfeksjon. Lars var med oss ut og spiste og for noen drinker paa A nice place on the beach paa kvelden. Det var en veldig hyggelig siste kveld i Zipolite.

Naa er vi i en helt fantastisk hyggelig by som heter San Cristobal da Casas. Det er den stoerste og viktigste "indianer byen" i Mexico. Her er det bare utrolig flott og hyggelig og en fin kontrast til hippilivet paa stranda. Byen ligger foroevrig paa over 2000 meter saa her er det ganske kjoelig med bare noen og 20 grader. Brrrr.. I kveld skal vi ta bussen videre til Cancun. Den tar den nette sum av 18 timer saa det gleder vi oss veldig til!! Drar direkte ut til en liten karibisk oey rett utenfor Cancun som heter Isla Mujeres, og jeg gleder meg vilt til endelig aa komme til turkisk plaskevann perfekt egna til flesk og duppe!!

Naa maa vi skynde oss aa spise litt lunsj foer vi skal avgaarde.

Livet er herlig dere!!

Kommentarer mottas med takk og bukk.

Masse klemmer fra Thale.
Hassy G hilser. Haakon og Jakob kan forresten glede seg til personlig bilde tatt av Harald doing the microdance, spesielt for dere...