Oisann, ser jo utfra bloggen vaar naa at det kan se ut som om vi fremdeles er i Bolivia, men det er da ikke tilfelle. Faktisk er det saa langt fra tilfelle som jeg foeler at vi kommer. Bolivia skal sies har nok vaert det landet jeg paa tur var mest glad for aa dra fra. Bare dritten hele greia. Misforstaa meg rett, det er vakkert og sikkert spennende for de som faar anledning til aa utforske landet, men det fikk naa engang ikke vi grunnet vannvittige regnmasser og streik som blokkerte veiene. Ogsaa var det pokker saa kaldt. Til slutt bestemte vi oss for "til pokker med Bolivia og saltoerken og hele greia, naa drar vi til stranda". Og her er vi naa, paa en fantastisk tropisk oey med navn Morro do Sao Paulo utenfor Salvador.
Vi ankom denne oey paa mandag etter to netter i spennende og vakre Salvador, vaart foerste moete med Brasil. De to foerste dagene vi var her paa oeya regnet det. Og med "regnet det" mener jeg ikke noe fislete lite tulleregn, nei da mener jeg REGNET DET. Det var skikkelig ordentlig tropisk regn med tilhoerende dramatisk vind, og i det hele tatt ikke saa himla aalreit. Etter andre dagen med dette tropiske uvaeret tenkte vi at det kanskje var en ide aa sjekke vaermeldinga for de naermeste dagene. Den var ikke opploetende. Litt sol dagen etter, saa to nye dager med halvstorm for saa endelig aa bli litt sol igjen paa loerdag og soendag. Dette var jo ikke planen. Vi skulle jo avslutte med deilig strand-syden ferie i Brasil foer vi dro hjem til gamle Norge. Planene ble kastet rundt, skulle vi dra nedover til Rio og proeve lykken der, men vaerutsiktene saa ikke noe mer lovende ut der. "Nei vi faar holde ut her da og haape at vi faar litt sol paa loerdag".
I dag er det torsdag og jeg kan med glede si at vi har nytt deilig sol. Onsdag kom med deilig sol og et svaert lett skylag. Torsdag var det ikke en sky paa himmelen foer klokken var over tre, men da var det til gjengjeld ugjennkallelig slutt og poesregn igjen. I dag har vaert en helt fantastisk dag, og vi har nytt den til fulle med solslikking kun avbrutt av et og annet dupp i det deilig oppvarmede atlanterhavet. Stranda her er vakker. Deilig myk sand som ligger i tre smaa bukter som utgjoer Strand 1, 2 og 3. Strand 4 fire er en mange km lang sandstrand, men der er det ikke saa mye som skjer. Det er strand 2 som gjelder. Den lille bukta med den myke myke sanda blir innrammet av en fin liten klynge med palmetraer paa den ene sida og klippen som skiller strand 1 og strand 2 paa den andre siden. Paa kveldene har alle restaurantene rigget til hyggelige bord paa stranda hvor man kan sitte med foettene godt gravd ned i sanda om man oensker det. Og alle bordene blir opplyst av hyggelige hjemmelagde lykter. Alle er vennlige her og stemninga er mildt sagt laid back og chill. At det er absolutt lavsesong gjoer ikke folk noe mer stressa. Her er det viktigste gjoeremaalet for dagen den daglige fotballkampen som blir spilt paa stranda i 12-tida, samt ettermiddagsoekten med footvolley (en symbiose av fotball og volleyball som er vanvittig stort i hele soeramerika). Sjoematen er fersk og meget god.
Faktisk er det tid for litt kongereker naa, jeg begynner aa bli sulten. Haaper alle nyter de lange sommernettene i Norge, det er det eneste vi savner her nede.
Livet er herlig dere og Brasil er faktisk helt aalreit..
Thale
fredag 12. juni 2009
onsdag 3. juni 2009
La Paz, Death Road og Huayana Potosi
Jess. Da er det på tide med en litt ordentlig oppdatering om hva som skjer her nede i Bolivia. Vi har ikke klart å komme oss fra La Paz, men det er faktisk ikke vår skyld. Mer om det litt senere i bloggen(reklame for fremtiden!).
På lørdag var vi endelig klare for å sykle Death Road. For de som ikke vet helt hva det går i så kan jeg fortelle at Death Road er 64 km lang, og ca 3 meter bred. Det er også stort sett bare grusvei. Før i tiden gikk det trafikk begge veier, og det var faktisk eneste måte å komme seg til La Paz. Nå er det stort sett ingen biler der, og det er i alle fall litt tryggere. Helt trygt er det dog ikke, og det er ikke mindre enn 3 uker siden en person døde der. Nuvel ...
Dagen startet 0600. Vi kom oss etterhvert til turoperatøren vi skulle til, og spiste en grillet kylling til frokost(den var kjøpt dagen før, og er kanskje den beste grillede kyllingen vi har spist). Vi ble kjørt opp på 4500 meter og fikk en kjapp leksjon i sikkerhet. Det var en kort leksjon, men vi følte oss trygge der vi syklet rundt på en stor plass og øvde oss på å bremse :) Thale fikk æren av dagen første(og så vidt jeg vet eneste) tryn. Det skjedde heldigvis uten dramatikk, og skjedde da Thale skulle bestige sykkelen for første gang. Hun hadde ikke lagt merke til en vanndam som hadde fryst til is, og vips lå hun på baken :D Alle lo, og det var meget god stemning i det vi satte utfor.
Den første timen var på asfalt, og der kunne man virkelig kjøre fort. Siden vi kjørte langs fjellskrenten og det var ganske rett ned på den ene siden, tok det ikke mer en 10-15 sekunder før høydeskrekken til Thale slo ut i full blomst. Hun ble sinka i feltet, og siden hun fikk helt spader måtte jeg selvfølgelig kjøre sammen med henne. Etter en liten halvtime ble hun varm i trøya og jeg fikk lov til å leke med de andre. Jeg lå nå et godt stykke bak de andre, og kunen dermed suse avgårde i mitt eget tempo. Det gjorde jeg også, og jeg kan fortelle dere at det virkelig gikk unna. Det er jo bare nedoverbakke. Etter 15 min tok jeg igjen de andre :)
Da var vi kommet fram til starten på den ordentlige Death Road. Her er det bare grus og trangt :) Det var steiner som stakk opp man kunne hoppe på, og jeg var ganske enkelt i himmelen. Det gikk også bedre med Thale nå. Det skyldes rett og slett at det lå et ganske tjukt tåkelag som dekket for utsikten. Vi kjørte nå litt fortere, og jeg trengte ikke kjøre med Thale hele tida. Men det ble nå til at Thale, Ivar og jeg kjørte sammen i store deler av løypa. Det var ganske spesielt og og kjøre nedover å se alle korsene som var satt opp i veikanten, og de var det faktisk mange av. Etter en liten halvtime var det plutselig tomt for vei. Det skyldes et stort grusras som hadde dekket hele veien. Det hadde gått litt tidligere på dagen, men det blir jo til at man tenker "hva hvis....?". Guidene visste råd, og det var tid for dagens klatreetappe(haha). Vi måtte være ninjaer og bære sykkel over grusraset, og det kan jeg fortelle at ikke var bare bare. Gruppa var på ca 15 stykker, og det tok ca 1 time å få alle over. Etter dette gikk turen smertefritt, og jeg tok det relativt rolig sammen med Thale. Vi nøt turen og utsikten og hadde det igrunn ganske behagelig. Etterhvert ble Ivar lei av å kjøre med det treige kjæresteparet, så han satte av gårde. Alle tok en felles pause ca 30 minutter før vi var framme. Nå bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å ligge i tet det siste stykket. Jeg la meg på hjul rett bak guiden som nå suste av gårde det siste stykket. Det var flere svinger jeg var litt i tvil om jeg kom til å klare, men jeg prøvde stort sett bare å følge sporet til guiden og Ivar. Dagens "hjerte i halsen øyeblikk" kom da vi suste rundt en sving og en minibuss kom mot oss. Jeg klarte heldigvis å styre unna(og ikke utfor kanten). Etter dette var det kort tid til vi var framme. Dere kan tro det smakte godt med en øl da vi kom fram etter 5 timer på sykkelsetet.
Etter dette var det en liten biltur inn til La Paz, og vi var klare for å møte våre australske venner fra Puno. Det skulle vise seg at dette ikke skulle gå, da de var stuck i jungelen. Vi ble enige med Ivar om at oss nordmenn skulle ta oss en liten fest og ble enige om å møtes på hotellet etter en rask dusj. Da vi kom på hostellet ble vi nærmest slått i bakken av utmattelse. Vi bestemte oss for å bare legge oss i senga for å slappe av litt, og jeg tror det gikk ca 2 sekunder før vi sov som to små barn. Ca klokka 2300 kom Ivar inn på rommet og vekte oss. Vi var ikke klare i det hele tatt, men sjanglet oss opp i baren for å starte festlighetene. Etter en øl og en White Russian våknet vi litt opp å tok del i samtalen som gikk rundt bordet. Ivar hadde blitt kjent med 2 hyggelige engelske jenter, og vi hang med de stort sett hele kvelden. Baren på Wild Rover stengte 2, og da dro vi til et hipt lite sted som het Ram-Jam. Det er så nærme man kommer et vestlig utested, og her ble i alle fall kokainen intatt på toalettet. Ram-Jam stengte klokka 2, og da var det tid for å dra til den nyåpnede klubben "Blue". Her var musikken skikkelig ræva, så vi ble der i ca 1 Cuba Libre for vi bestemte oss for å dra hjem.
På søndagen skulle vi på jungle trek! Vi stod opp i 11 tida, og hadde GOD tid med tankte på at flyet vårt ikke skulle gå før 1630. Vi gledet oss veldig, men måtte noe skuffet konstatere at vi ikke fikk gjøre som vi hadde planlagt. Flyet var nemlig kansellert grunnet regn på jungelflyplassen. Ivar kom etterhvert til hostellet, og vi så et par filmer. Etter det ble vi med Ivar til et reisebyrå. Ivar ville nemlig bestige Huayana Potosi(moh 6088). Det er fjellet dere kan se i bakgrunnen :D
. Vi satte oss ned sammen med han og fikk høre hvordan opplegget var. Jeg synes det hørtes så spennende ut at jeg bestemte meg for å bli med.
Vi møtte opp 9 på mandag morgen for å prøve utstyr. Guiden virket bra, og utsyret likedan. Etter en time med prøving og lett informasjon satte vi kursen mot fjellet. Klokken 12 kom vi fram til basecamp(4750 moh). Der var det tid for lunsj. For resten av toppturen, skal jeg prøve noe nytt. Prøver å legge et slags militært preg over det hele, rett og slett fordi jeg tror det formidler stemningen bedre.
Mandag:
1315: Vi(Ivar og jeg) starten på turen opp til Snow Camp(5110 moh). Guiden sa vi skulle gå sakte, og det gjorde vi også. Det gikk igrunn ganske greit, med unntakt av der vi faktisk måtte klatre opp. Jeg kan fortelle dere at man faktisk blir fortere sliten i høyden.
1500: Vi ankommer snow camp. Foreløpig kjenner jeg lite til høyden. Temperaturen er det derimot annerledes med. Den er ca 3-4 grader. Vi blir bedt om å gå og finne oss til rette på loftet og vente på middag og koka-te. Det var først nå jeg merket at jeg var en smule høyere en i trygge La Paz(3810moh). Jeg la meg ned i soveposen og prøvde å slappe av. Jeg ble fort døsig, men merket til min store overraskelse at hver gang jeg holdt på å duppe av, skrek kroppen etter luft.
1700: Klart for koka te. Vi drikker opp og få beskjed om at det ca er en time til middag. Jeg tar med noen koka blader jeg kan tygge på mens jeg venter. Dette skal hjelpe mot høyden.
1800: Det er klart for middag. Kjøtt og spaghetti. Vi spiser opp, og får beskjed om å legge oss for kvelden. Vi blir enige om at vi skal starte bestigningen klokka 0200.
1900: Jeg er trygt inni soveposen med alt jeg har av varme klær. Jeg holder akkurat varmen, og er veldig takknemlig på meg selv for at jeg bestemte meg for å ta med en ekstra fliiis genser. Det hjelper også med Radioresepsjonen på øret. Ja dere, denne teknikken altså. Jeg får ikke sove, klokka er jo bare 1900. Klokka 21 bestemmer jeg meg for at jeg kanskje bør slå av Ipoden og prøve å sove. Jeg oppdager til min store forskrekkelse at hvis jeg legger meg på magen eller siden får jeg ikke nok luft. For de av dere som ikke kjenner til mine soverutiner, kan jeg fortelle at jeg alltid sover på magen eller siden. Jeg sliter max med å sove på ryggen. Men nå har jeg altså ikkeno valg.
Tirsdag:
0215: Vi blir vekt av guiden vår. Det er bare å gjøre seg klar å komme ned sier han. De har laget frokost til oss, brød og syltetøy. Jeg har med en tunfiskboks, så jeg får også i meg litt tunfisk og mayones. Drikker også den obligatoriske koppen med koka-te, samt tar med meg noen blader jeg skal tygge på under oppstigningen.
0300: Vi setter igang. Vi må bruke "ispigger" da vi går på is/snø hele tida. Temperaturen er ca 15 minusgrader. Herlig med litt norsk vinter tenker jeg. Vi begynner å gå, det starter med ca 40 graders helling.
0305: "Dette kommer aldri til å gå", tenker jeg. Lungene skriker etter luft og jeg har det ikke godt.
0315: Jeg finner rytmen. Rytmen er å gå EKSTREMT sakte. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har gått så sakte, men det er altså det som må til får at dette skal gå.
0345: Klart for dagens første pause. Etter at jeg fant ut av tempoet går det faktisk ganske greit. IVar har litt vondt i hodet sier han.
0430: Jeg har det fortsatt helt ok. Puster jo ganske tungt, men det er vel ikke annet å vente. Det er nå tid for dagens første store utfordring. 40 meter oppover i 60 graders helling. Det er helt jævlig. Jeg har det virkelig vondt da jeg kommer opp til toppen av denne lille kneika. Jeg husker tilbake da jeg kjøpte turen, og mener bestemt og erindre at han som solgte turen sa at det var to partier som dette. Det første var jeg nå ferdig med, det siste skulle være de siste 200 meterene til toppen. Jeg tenker "jaja.. jeg får i alle fall gå dit da...".
0530: Vi kommer til en bresprekk. Den er ca 1 meter bred, og det er ca 20 meter rett ned. Guiden hopper lekent over, ser på meg og sier "kom igjen". Jeg stirrer vantro tilbake og klarer å få fram frasen "en serio??" som altså betyr "erru serriøs". Han nikker, og jeg har altså ikke noe annet valg enn å prøve å hoppe over. Normalt skal jeg klare å hoppe over 1 meter lekene lett, men nå er jeg altså 5800 meter over havet, og stirrer døden i hvitøyet. Jeg manner meg opp, hopper og kan gledelig konstatere at jeg ikke datt nedi.
0600: Sola står opp. Det er et helt fantastisk syn. Vi ser nå også toppen, og guiden gir oss valget mellom den lette veien, eller den vanskelige. Den vanskelige er den 200 meters 60 graders hellingen som jeg var blitt forespeilet, den lette er sikk sakk opp igjennom fjellet.
0602: Vi går sikk-sakk opp igjennom fjellet. Jeg føler meg fortsatt uforskammet fin. Jeg har nå virkelig trua.
0700: Vi er 50 meter unna toppen. Det er nå meget bratt. Jeg er utrolig sliten, men dette går! Ivar er det verre med. Han er helt utmattet. Vi har en guide hver, så jeg går fra han her.
0715: Jeg er nesten ved toppen. Det eneste kjipe er nå at jeg må balansere på en 30 cm smal vei. Det er rett ned på begge sider, jeg har ikke høydeskrekk, men jeg vil tro at følelsen jeg nå har kan minne litt om det.
0725: Jeg når toppen. Hjertet banker stolt, og jeg titter rundt og kan konsatere at utsikten er fantastisk. Jeg ser langt inn i Peru, og Lake Titicaca er et nydelig syn. Jeg er også omgitt av masse vakre fjell, dog noe lavere enn der jeg står og ser ned på de. Jeg er rett og slett i himmelen!
0740: Ivar kommer opp. Han er helt utmatte og får ikke med seg det jeg sier til han. Etterhver går det bedre, og vi tar noen bilder.
0800: Vi starter nedstigningen.
0910: Utmattelsen slår meg. JEg er driiiitsliten. Det er fortsatt et stykke igjen til vi er nede ved snow camp, og selv om det er nedoverbakke går det ganske sakte.
0945: Vi kommer ned. Jeg er utslitt, og Ivar må gå rett og legge seg litt nedpå. Jeg får i meg litt Koka-te og litt suppe og føler meg straks bedre. IVar orker ingen av delene og blir liggende på loftet.
1100: Vi starter nedstigningen til Base camp. Det tar vel en time, og går relativt greit.
Når jeg kommer til La Paz merker jeg at jeg er ganske utmattet. Jeg møter Thale ca 1430, og får vite at den egentlig planen vår er endret. Thale skulle kjøpe bussbilleter til Uyuni samme kveld. Dette går ikke da bøndene(jævla bønder) streiker igjen. Vi må altså bli en natt til i La Paz. Thale har til og med booket en seng til meg på Wild Rover. Jeg legger meg gledelig ned, og sover etter kort tid. Jeg står opp 2000, og vi drar på burger king. Etter det er det rett hjem og legge seg, og jeg sover uten å våkne til 0800 idag. Fikk ikke engang med meg en "catfight" som skjedde rett utenfor rommet vårt, som visstnok vekket alle.
Jeje.. Det ble en lang blog :) Idag reiser vi videre til Potosi, da det fortsatt er streik og vi ikke får dratt til Uyuni.
På lørdag var vi endelig klare for å sykle Death Road. For de som ikke vet helt hva det går i så kan jeg fortelle at Death Road er 64 km lang, og ca 3 meter bred. Det er også stort sett bare grusvei. Før i tiden gikk det trafikk begge veier, og det var faktisk eneste måte å komme seg til La Paz. Nå er det stort sett ingen biler der, og det er i alle fall litt tryggere. Helt trygt er det dog ikke, og det er ikke mindre enn 3 uker siden en person døde der. Nuvel ...
Dagen startet 0600. Vi kom oss etterhvert til turoperatøren vi skulle til, og spiste en grillet kylling til frokost(den var kjøpt dagen før, og er kanskje den beste grillede kyllingen vi har spist). Vi ble kjørt opp på 4500 meter og fikk en kjapp leksjon i sikkerhet. Det var en kort leksjon, men vi følte oss trygge der vi syklet rundt på en stor plass og øvde oss på å bremse :) Thale fikk æren av dagen første(og så vidt jeg vet eneste) tryn. Det skjedde heldigvis uten dramatikk, og skjedde da Thale skulle bestige sykkelen for første gang. Hun hadde ikke lagt merke til en vanndam som hadde fryst til is, og vips lå hun på baken :D Alle lo, og det var meget god stemning i det vi satte utfor.
Den første timen var på asfalt, og der kunne man virkelig kjøre fort. Siden vi kjørte langs fjellskrenten og det var ganske rett ned på den ene siden, tok det ikke mer en 10-15 sekunder før høydeskrekken til Thale slo ut i full blomst. Hun ble sinka i feltet, og siden hun fikk helt spader måtte jeg selvfølgelig kjøre sammen med henne. Etter en liten halvtime ble hun varm i trøya og jeg fikk lov til å leke med de andre. Jeg lå nå et godt stykke bak de andre, og kunen dermed suse avgårde i mitt eget tempo. Det gjorde jeg også, og jeg kan fortelle dere at det virkelig gikk unna. Det er jo bare nedoverbakke. Etter 15 min tok jeg igjen de andre :)
Da var vi kommet fram til starten på den ordentlige Death Road. Her er det bare grus og trangt :) Det var steiner som stakk opp man kunne hoppe på, og jeg var ganske enkelt i himmelen. Det gikk også bedre med Thale nå. Det skyldes rett og slett at det lå et ganske tjukt tåkelag som dekket for utsikten. Vi kjørte nå litt fortere, og jeg trengte ikke kjøre med Thale hele tida. Men det ble nå til at Thale, Ivar og jeg kjørte sammen i store deler av løypa. Det var ganske spesielt og og kjøre nedover å se alle korsene som var satt opp i veikanten, og de var det faktisk mange av. Etter en liten halvtime var det plutselig tomt for vei. Det skyldes et stort grusras som hadde dekket hele veien. Det hadde gått litt tidligere på dagen, men det blir jo til at man tenker "hva hvis....?". Guidene visste råd, og det var tid for dagens klatreetappe(haha). Vi måtte være ninjaer og bære sykkel over grusraset, og det kan jeg fortelle at ikke var bare bare. Gruppa var på ca 15 stykker, og det tok ca 1 time å få alle over. Etter dette gikk turen smertefritt, og jeg tok det relativt rolig sammen med Thale. Vi nøt turen og utsikten og hadde det igrunn ganske behagelig. Etterhvert ble Ivar lei av å kjøre med det treige kjæresteparet, så han satte av gårde. Alle tok en felles pause ca 30 minutter før vi var framme. Nå bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å ligge i tet det siste stykket. Jeg la meg på hjul rett bak guiden som nå suste av gårde det siste stykket. Det var flere svinger jeg var litt i tvil om jeg kom til å klare, men jeg prøvde stort sett bare å følge sporet til guiden og Ivar. Dagens "hjerte i halsen øyeblikk" kom da vi suste rundt en sving og en minibuss kom mot oss. Jeg klarte heldigvis å styre unna(og ikke utfor kanten). Etter dette var det kort tid til vi var framme. Dere kan tro det smakte godt med en øl da vi kom fram etter 5 timer på sykkelsetet.
Etter dette var det en liten biltur inn til La Paz, og vi var klare for å møte våre australske venner fra Puno. Det skulle vise seg at dette ikke skulle gå, da de var stuck i jungelen. Vi ble enige med Ivar om at oss nordmenn skulle ta oss en liten fest og ble enige om å møtes på hotellet etter en rask dusj. Da vi kom på hostellet ble vi nærmest slått i bakken av utmattelse. Vi bestemte oss for å bare legge oss i senga for å slappe av litt, og jeg tror det gikk ca 2 sekunder før vi sov som to små barn. Ca klokka 2300 kom Ivar inn på rommet og vekte oss. Vi var ikke klare i det hele tatt, men sjanglet oss opp i baren for å starte festlighetene. Etter en øl og en White Russian våknet vi litt opp å tok del i samtalen som gikk rundt bordet. Ivar hadde blitt kjent med 2 hyggelige engelske jenter, og vi hang med de stort sett hele kvelden. Baren på Wild Rover stengte 2, og da dro vi til et hipt lite sted som het Ram-Jam. Det er så nærme man kommer et vestlig utested, og her ble i alle fall kokainen intatt på toalettet. Ram-Jam stengte klokka 2, og da var det tid for å dra til den nyåpnede klubben "Blue". Her var musikken skikkelig ræva, så vi ble der i ca 1 Cuba Libre for vi bestemte oss for å dra hjem.
På søndagen skulle vi på jungle trek! Vi stod opp i 11 tida, og hadde GOD tid med tankte på at flyet vårt ikke skulle gå før 1630. Vi gledet oss veldig, men måtte noe skuffet konstatere at vi ikke fikk gjøre som vi hadde planlagt. Flyet var nemlig kansellert grunnet regn på jungelflyplassen. Ivar kom etterhvert til hostellet, og vi så et par filmer. Etter det ble vi med Ivar til et reisebyrå. Ivar ville nemlig bestige Huayana Potosi(moh 6088). Det er fjellet dere kan se i bakgrunnen :D
. Vi satte oss ned sammen med han og fikk høre hvordan opplegget var. Jeg synes det hørtes så spennende ut at jeg bestemte meg for å bli med. Vi møtte opp 9 på mandag morgen for å prøve utstyr. Guiden virket bra, og utsyret likedan. Etter en time med prøving og lett informasjon satte vi kursen mot fjellet. Klokken 12 kom vi fram til basecamp(4750 moh). Der var det tid for lunsj. For resten av toppturen, skal jeg prøve noe nytt. Prøver å legge et slags militært preg over det hele, rett og slett fordi jeg tror det formidler stemningen bedre.
Mandag:
1315: Vi(Ivar og jeg) starten på turen opp til Snow Camp(5110 moh). Guiden sa vi skulle gå sakte, og det gjorde vi også. Det gikk igrunn ganske greit, med unntakt av der vi faktisk måtte klatre opp. Jeg kan fortelle dere at man faktisk blir fortere sliten i høyden.
1500: Vi ankommer snow camp. Foreløpig kjenner jeg lite til høyden. Temperaturen er det derimot annerledes med. Den er ca 3-4 grader. Vi blir bedt om å gå og finne oss til rette på loftet og vente på middag og koka-te. Det var først nå jeg merket at jeg var en smule høyere en i trygge La Paz(3810moh). Jeg la meg ned i soveposen og prøvde å slappe av. Jeg ble fort døsig, men merket til min store overraskelse at hver gang jeg holdt på å duppe av, skrek kroppen etter luft.
1700: Klart for koka te. Vi drikker opp og få beskjed om at det ca er en time til middag. Jeg tar med noen koka blader jeg kan tygge på mens jeg venter. Dette skal hjelpe mot høyden.
1800: Det er klart for middag. Kjøtt og spaghetti. Vi spiser opp, og får beskjed om å legge oss for kvelden. Vi blir enige om at vi skal starte bestigningen klokka 0200.
1900: Jeg er trygt inni soveposen med alt jeg har av varme klær. Jeg holder akkurat varmen, og er veldig takknemlig på meg selv for at jeg bestemte meg for å ta med en ekstra fliiis genser. Det hjelper også med Radioresepsjonen på øret. Ja dere, denne teknikken altså. Jeg får ikke sove, klokka er jo bare 1900. Klokka 21 bestemmer jeg meg for at jeg kanskje bør slå av Ipoden og prøve å sove. Jeg oppdager til min store forskrekkelse at hvis jeg legger meg på magen eller siden får jeg ikke nok luft. For de av dere som ikke kjenner til mine soverutiner, kan jeg fortelle at jeg alltid sover på magen eller siden. Jeg sliter max med å sove på ryggen. Men nå har jeg altså ikkeno valg.
Tirsdag:
0215: Vi blir vekt av guiden vår. Det er bare å gjøre seg klar å komme ned sier han. De har laget frokost til oss, brød og syltetøy. Jeg har med en tunfiskboks, så jeg får også i meg litt tunfisk og mayones. Drikker også den obligatoriske koppen med koka-te, samt tar med meg noen blader jeg skal tygge på under oppstigningen.
0300: Vi setter igang. Vi må bruke "ispigger" da vi går på is/snø hele tida. Temperaturen er ca 15 minusgrader. Herlig med litt norsk vinter tenker jeg. Vi begynner å gå, det starter med ca 40 graders helling.
0305: "Dette kommer aldri til å gå", tenker jeg. Lungene skriker etter luft og jeg har det ikke godt.
0315: Jeg finner rytmen. Rytmen er å gå EKSTREMT sakte. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har gått så sakte, men det er altså det som må til får at dette skal gå.
0345: Klart for dagens første pause. Etter at jeg fant ut av tempoet går det faktisk ganske greit. IVar har litt vondt i hodet sier han.
0430: Jeg har det fortsatt helt ok. Puster jo ganske tungt, men det er vel ikke annet å vente. Det er nå tid for dagens første store utfordring. 40 meter oppover i 60 graders helling. Det er helt jævlig. Jeg har det virkelig vondt da jeg kommer opp til toppen av denne lille kneika. Jeg husker tilbake da jeg kjøpte turen, og mener bestemt og erindre at han som solgte turen sa at det var to partier som dette. Det første var jeg nå ferdig med, det siste skulle være de siste 200 meterene til toppen. Jeg tenker "jaja.. jeg får i alle fall gå dit da...".
0530: Vi kommer til en bresprekk. Den er ca 1 meter bred, og det er ca 20 meter rett ned. Guiden hopper lekent over, ser på meg og sier "kom igjen". Jeg stirrer vantro tilbake og klarer å få fram frasen "en serio??" som altså betyr "erru serriøs". Han nikker, og jeg har altså ikke noe annet valg enn å prøve å hoppe over. Normalt skal jeg klare å hoppe over 1 meter lekene lett, men nå er jeg altså 5800 meter over havet, og stirrer døden i hvitøyet. Jeg manner meg opp, hopper og kan gledelig konstatere at jeg ikke datt nedi.
0600: Sola står opp. Det er et helt fantastisk syn. Vi ser nå også toppen, og guiden gir oss valget mellom den lette veien, eller den vanskelige. Den vanskelige er den 200 meters 60 graders hellingen som jeg var blitt forespeilet, den lette er sikk sakk opp igjennom fjellet.
0602: Vi går sikk-sakk opp igjennom fjellet. Jeg føler meg fortsatt uforskammet fin. Jeg har nå virkelig trua.
0700: Vi er 50 meter unna toppen. Det er nå meget bratt. Jeg er utrolig sliten, men dette går! Ivar er det verre med. Han er helt utmattet. Vi har en guide hver, så jeg går fra han her.
0715: Jeg er nesten ved toppen. Det eneste kjipe er nå at jeg må balansere på en 30 cm smal vei. Det er rett ned på begge sider, jeg har ikke høydeskrekk, men jeg vil tro at følelsen jeg nå har kan minne litt om det.
0725: Jeg når toppen. Hjertet banker stolt, og jeg titter rundt og kan konsatere at utsikten er fantastisk. Jeg ser langt inn i Peru, og Lake Titicaca er et nydelig syn. Jeg er også omgitt av masse vakre fjell, dog noe lavere enn der jeg står og ser ned på de. Jeg er rett og slett i himmelen!
0740: Ivar kommer opp. Han er helt utmatte og får ikke med seg det jeg sier til han. Etterhver går det bedre, og vi tar noen bilder.
0800: Vi starter nedstigningen.
0910: Utmattelsen slår meg. JEg er driiiitsliten. Det er fortsatt et stykke igjen til vi er nede ved snow camp, og selv om det er nedoverbakke går det ganske sakte.
0945: Vi kommer ned. Jeg er utslitt, og Ivar må gå rett og legge seg litt nedpå. Jeg får i meg litt Koka-te og litt suppe og føler meg straks bedre. IVar orker ingen av delene og blir liggende på loftet.
1100: Vi starter nedstigningen til Base camp. Det tar vel en time, og går relativt greit.
Når jeg kommer til La Paz merker jeg at jeg er ganske utmattet. Jeg møter Thale ca 1430, og får vite at den egentlig planen vår er endret. Thale skulle kjøpe bussbilleter til Uyuni samme kveld. Dette går ikke da bøndene(jævla bønder) streiker igjen. Vi må altså bli en natt til i La Paz. Thale har til og med booket en seng til meg på Wild Rover. Jeg legger meg gledelig ned, og sover etter kort tid. Jeg står opp 2000, og vi drar på burger king. Etter det er det rett hjem og legge seg, og jeg sover uten å våkne til 0800 idag. Fikk ikke engang med meg en "catfight" som skjedde rett utenfor rommet vårt, som visstnok vekket alle.
Jeje.. Det ble en lang blog :) Idag reiser vi videre til Potosi, da det fortsatt er streik og vi ikke får dratt til Uyuni.
lørdag 30. mai 2009
Death road survivor
Vi er nå tilbake på hostellet. Vi kom ned til bunn. Nå er vi slitne, men må skal ut ikveld. Det blir nok interressant. Mer info kommer
fredag 29. mai 2009
Coca land
Da er vi kommet fram til Kokainens hOysete. Vi bor pA et hostel som heter Wild Rover. Det er et partyhostel, og musikken dunker fram til klokken 0200 hver eneste dag. Det er bare dorms her, men sengene er de beste vi har vaert borti. Vi kom til La Paz pA tirsdag. Thale var som vanlig litt uggen og vi kunne derfor ikke gjOre sA mye. Vi bestemte oss for at en kino kunne vel Thales mage klare.
Valget stod mellom Wolverine og Angels and Deamons. Valget falt til slutt pA Angels and Deamons. Filmen var i og for seg grei underholdning, men den flytter ikke fjell.
Onsdag var det klart for Champions League finale, og det ble en trist affaere. Man U tapte som de fleste fikk med seg 2-0. Etter kampen var det klart for fest. Vi mOtte noen engelskmenn, noen canadiere og en australier i baren pA Wild Rover. Vi bestemte osss for A bli med de ut. De hadde en god del mer kontroll pA stedene og dra ut, og da klokken naermet seg elleve dro jentene pA badet for A snorte en linje med kokain(seff ikke Thale). Da de kom tilbake dro vi til kveldens fOrste sted. "Traffic". Her var det ganske lite liv, og vi var tidlig ute. VAre nye venner bestemte at vi skulle dra til et annet sted. Jeg husker ikke navnet, og det er kanskje fordi stedet ikke hadde noe navn. Her mOtte man opp pA en addresse og banka pA en dOr som tilhOrte et hus som sA helt vanlig ut. Plutselig Apnet en branne av en kar dOren og viste oss inn gjennom trange ganger. Vi var nA kommet til et sted som kun var for vestlige. Her var det kokain det gikk i. Vi syntes det ble relativt ubehagelig da vi sA at sA godt som ALLE tok seg ei lita stripe. Vi tok et par drinker, og etter det dro vi til kveldens siste sted. Her gikk det i electronica og techno, sA det tok ikke lange tida fOr vi dro hjem.
Torsdagen ble en rolig dag, og vi glemte A dra pA et lokalderby. En nordmann vi har mOtt her nede dro pA dette, og han sa stemningen var helt fantastisk. Litt irriterende at vi aldri fikk ut fingern...
Idag(fredag) har vaert en MEGET produktiv dag. Det begynte med at VAr nye norske nordmannvenn Ivar kom A mOtte oss pA hostellet i 12 tiden. Vi startet dagen med en tur pA "Witches Market". Der ble det kjOpt masse alpakka effekter, og vi svei av 500 kroner. Etter det dro vi til et reisebyrA A booket tur pA Death Road. Vi skal dra imorra, og jeg tror det blir veldig moro. Etter dette dro vi pA postkontoret for A sende en bag med klaer hjem. Vi sendte ca 10kg med klaer hjem. Det skal ta 3 mAneder og koster 350 kroner. Det er ikke akkurat allverden. Etter dette booket vi en Jungle tur som starter pA mandag. Det har vaert noen late dager her i La Paz, men fram til vi ligger pA en strand i Brasil vil det gA slag i slag.
Valget stod mellom Wolverine og Angels and Deamons. Valget falt til slutt pA Angels and Deamons. Filmen var i og for seg grei underholdning, men den flytter ikke fjell.
Onsdag var det klart for Champions League finale, og det ble en trist affaere. Man U tapte som de fleste fikk med seg 2-0. Etter kampen var det klart for fest. Vi mOtte noen engelskmenn, noen canadiere og en australier i baren pA Wild Rover. Vi bestemte osss for A bli med de ut. De hadde en god del mer kontroll pA stedene og dra ut, og da klokken naermet seg elleve dro jentene pA badet for A snorte en linje med kokain(seff ikke Thale). Da de kom tilbake dro vi til kveldens fOrste sted. "Traffic". Her var det ganske lite liv, og vi var tidlig ute. VAre nye venner bestemte at vi skulle dra til et annet sted. Jeg husker ikke navnet, og det er kanskje fordi stedet ikke hadde noe navn. Her mOtte man opp pA en addresse og banka pA en dOr som tilhOrte et hus som sA helt vanlig ut. Plutselig Apnet en branne av en kar dOren og viste oss inn gjennom trange ganger. Vi var nA kommet til et sted som kun var for vestlige. Her var det kokain det gikk i. Vi syntes det ble relativt ubehagelig da vi sA at sA godt som ALLE tok seg ei lita stripe. Vi tok et par drinker, og etter det dro vi til kveldens siste sted. Her gikk det i electronica og techno, sA det tok ikke lange tida fOr vi dro hjem.
Torsdagen ble en rolig dag, og vi glemte A dra pA et lokalderby. En nordmann vi har mOtt her nede dro pA dette, og han sa stemningen var helt fantastisk. Litt irriterende at vi aldri fikk ut fingern...
Idag(fredag) har vaert en MEGET produktiv dag. Det begynte med at VAr nye norske nordmannvenn Ivar kom A mOtte oss pA hostellet i 12 tiden. Vi startet dagen med en tur pA "Witches Market". Der ble det kjOpt masse alpakka effekter, og vi svei av 500 kroner. Etter det dro vi til et reisebyrA A booket tur pA Death Road. Vi skal dra imorra, og jeg tror det blir veldig moro. Etter dette dro vi pA postkontoret for A sende en bag med klaer hjem. Vi sendte ca 10kg med klaer hjem. Det skal ta 3 mAneder og koster 350 kroner. Det er ikke akkurat allverden. Etter dette booket vi en Jungle tur som starter pA mandag. Det har vaert noen late dager her i La Paz, men fram til vi ligger pA en strand i Brasil vil det gA slag i slag.
mandag 25. mai 2009
Puno og Lake Titicaca
FOr jeg starter pA Puno og Lake Titicaca vil jeg komme med et par tilleggsopplysninger om Machu Picchu.
Det hadde seg nemlig sAnn at Thale og jeg valgte forskjellig mATe A komme oss opp til Machu Picchu pA. Thale skulle ta buss, og jeg skulle gA. Jeg stod opp ca 0400. Alt var pakket og det var bare A ta pA seg klaer og sette sekken pA ryggen. Turen opp gikk igrunn meget greit og jeg var ved Machu Picchu ca 3 kvarter fOr det Apnet.
Det var nA problemene skulle komme. Jeg hadde ikke fAtt med meg at det var meget lurt A kjOpe billett pA forhAnd. Jeg stilte meg i billettkOen, og da det endelig ble min tur ser jeg til min forskrekkelse at det virker som de ikke godtar $$$. Alle priser i Aguas Calientes hadde stAtt i dollar, og jeg gikk dermed utifra at det var denne valutaen det omsattes for. Billetten kostet 124 soles, jeg hadde 100. Etter litt masing pA de som stod bak meg i kOen fikk jeg omsider vekslet noen dollar. Da oppstod neste problem. Jeg hadde nemlig ikke akkurat. Jeg hadde 130 soles. Det var totalt nekt A gi tilbake vekslepenger, og damen bak disken sa at jeg mAtte veksle til meg noen mynter. Jeg responderte da at hun bare kunne beholde de ekstra 6 soles, men av en eller annen grunn var det totalt nekt. Jeg mAste i nesten 10 minutter fOr hun endelig sA pA meg irritert og ga meg en billett! NA var klokken blitt rett over 6, og jeg stilte meg i kOen for A komme inn. Da jeg kom fram mente de sekken min var altfor stor. Jeg hadde 1 flaske vann, t-skjorte skift, en tunfiskboks samt verdisaker. Dermed mAtte jeg stille meg i en helt ny kO for A sette fra meg sekken.
Nuvel.. grunnen til at jeg ville gA opp tidlig, var at jeg ville sikre meg plass for bestige fjellet ved Machu Picchu (Wuayna Picchu). Det er bare 400 som fAr gA opp der hver dag, og jeg hadde hOrt det var rift om plassene. SA da jeg ikke fikk komme inn pA omrAdet fOr litt over halv 7 var jeg lettere irritert og ganske sikker pA at det ikke skulle gA. Men jeg lOp bort til der de ga bort billettene og jeg hadde for en gangs skyld flaks. Jeg var med god margin en av de fORste 400!!
Turen opp var hard, men tok litt under 30 minutter og det var 100% verdt det. Det var en fantastisk utsikt. Det var en utrolig utsikt ned til Machu Picchu, og man fikk virkelig et overblikk over omrAdet. Jeg ble der oppe i ca 1 time fOR jeg dro ned fOr A mOte Thale.
Det som derimot ikke var like hyggelig var ulykken som skjedde med en av de som skulle opp pA toppen. Han var en 67 Ar gammel mann som hadde stAtt foran meg i kOen. Da han nesten hadde kommet til toppen skled han og datt ned minst 3 meter(ble jeg fortalt, da jeg ikke sA det). Han brakk ankelen, hadde veldig vondt i ryggen og ble i tillegg slAtt bevistlOs en liten stund. En av turistene var lege og utfOrte den behandlig han kunne. Etterhver kom det opp 2 bArebaerere med en bAre. Det var ca 300 hOydemetere ned, og veien var glatt og bratt noen steder. Jeg gikk bak dem en god stund og jeg mA si at de var helt fantastiske. Jeg sleit noen steder selv der det var glatt og bratt, og de mAtte i tillegg tenke pA en bAre. Jeg aner ikke hvordan det gikk med den skadede, men det virket som han ble litt bedre pA veien ned.
Resten av Machu Picchu synes jeg Thale dekket pA en meget bra mAte. SA da setter jeg fokus over pA Puno.
SOndag morgen ble vi hentet rundt 8 pA hotellet vArt for en 2-dagers tur pA Lake Titicaca. Vi ble kjOrt ut til bAten og satte kursene mot noe som kalles de flytende Oyer. Jeg skal vaere sApass aerlig A innrOmme at jeg aldri hadde hOrt om disse fOr Thale nevnte disse for meg, men etter A ha lest meg litt opp virket de riktig sA spennende. Turen til Oyene tok ca 2 timer og var rett og slett fantastisk. Vi ble fortalt litt lett historie om innsjOen, samt litt symbolikk og hva vi hadde i vente. Etter 2 timer kom vi fram til Oyene. I guideboken hadde jeg lest "There is really nothing like it anywhere else in the world", og det mA jeg si er helt riktig. PA hver Oy bor det 6 familier. De fanger fisk og fugl. Oyene er maks 30 meter i diameter, og alt er av et slags "hOy". Siden det blir kompakt og rAtner etterhver er man nOdt til A fylle pA med mer hOy med jevne mellomrom. NAr man gikk rundt der, kjente man at bakken ga ganske mye etter. Og her lever disse 6 familiene hele sitt liv. Det er helt utroilig. Det er vanskelig A forklare stemningen og hvordan det fOltes der, men det var virkelig "out of this world", for A si det pA engelsk.
Etter de flytende Oyene satte vi kursen mot en annen Oy, men denne var heldigvis en helt vanlig Oy. PA bryggen ventet familiene vi skulle bo sammen med, og vi ble satt sammen med Yven(Fra) og April(Usa). De var riktig sA hyggelige, og litt uttpA eftan´ delte vi en flaske vin med dem. Vi fikk mat av vAr "mama", og det var helt basic Peruansk kost. Jeg kan trygt si at vi hadde gAtt ned noen kilo om vi hadde blitt boende der i et par uker. Det gikk i ris og suppe, og det smakte ikke sA veldig mye. Det hadde smakt med litt salt for A si det sAnn.
PA kvelden var det klart for fest, og alle de 20 gruppedeltakerne ble kledd opp i noe som best kan beskrives som en Peruansk bunad. Thale var riktig sA fin, men jeg fikk bare en kjedelig grA poncho. Alle koste seg, og det ble danset pA peruansk vis til leeenge etter det ble mOrkt.
Idag(mandag) satte vi kursen mot Isla Taquila. Det var stort sett bare en annen Oy, med fantastiske utsikter, samt et etterlengtet fiskemAltid. Vi fikk en Orret som kan konkurere med den norske vill-Orreten. PA Isla Taquila var det ogsA muligheter for A bade. Jeg hadde glemt badeshorts, men kunne ikke la muligheten av A bade i verdens hOyeste innsjo gA ifra meg. Vannet holdt pene 9 grader, og var en velkommen forandring fra alle de varme badene jeg har hatt fram til nA pA tur. Jeg var i vannet i ca 10 sekunder, men jeg hadde iaf badet i Lake Titicaca.
Etter dette satte vi kursen tilbake mot Puno. Vaeret var helt fantastisk, og vi satt pA bAttaket sammen med vAre nye venner fra Australia hele den 3 timer lange turen tilbake til Puno. Solen lekte seg lekent i vannet, og utsikten var nydelig.
NA er vi tilbake i Puno, og skal feire vAr siste kveld i Peru med en bedre Alpakka middag. Imorra drar vi til La Paz. Det kan virke som det blir mye festing i La Paz, da det er Champions League finale pA onsdag og vi bor pA et irsk partyhostell (Wild Rover). I tillegg blir den ene av australierne vi mOtte 25 Ar pA torsdag, og skjebnen ville det slik at vi fOlger samme reiserute. Han skulle lage en skikkelig fest i La Paz pA torsdag, sA det gleder vi oss veldig til.
Hurra!
Det hadde seg nemlig sAnn at Thale og jeg valgte forskjellig mATe A komme oss opp til Machu Picchu pA. Thale skulle ta buss, og jeg skulle gA. Jeg stod opp ca 0400. Alt var pakket og det var bare A ta pA seg klaer og sette sekken pA ryggen. Turen opp gikk igrunn meget greit og jeg var ved Machu Picchu ca 3 kvarter fOr det Apnet.
Det var nA problemene skulle komme. Jeg hadde ikke fAtt med meg at det var meget lurt A kjOpe billett pA forhAnd. Jeg stilte meg i billettkOen, og da det endelig ble min tur ser jeg til min forskrekkelse at det virker som de ikke godtar $$$. Alle priser i Aguas Calientes hadde stAtt i dollar, og jeg gikk dermed utifra at det var denne valutaen det omsattes for. Billetten kostet 124 soles, jeg hadde 100. Etter litt masing pA de som stod bak meg i kOen fikk jeg omsider vekslet noen dollar. Da oppstod neste problem. Jeg hadde nemlig ikke akkurat. Jeg hadde 130 soles. Det var totalt nekt A gi tilbake vekslepenger, og damen bak disken sa at jeg mAtte veksle til meg noen mynter. Jeg responderte da at hun bare kunne beholde de ekstra 6 soles, men av en eller annen grunn var det totalt nekt. Jeg mAste i nesten 10 minutter fOr hun endelig sA pA meg irritert og ga meg en billett! NA var klokken blitt rett over 6, og jeg stilte meg i kOen for A komme inn. Da jeg kom fram mente de sekken min var altfor stor. Jeg hadde 1 flaske vann, t-skjorte skift, en tunfiskboks samt verdisaker. Dermed mAtte jeg stille meg i en helt ny kO for A sette fra meg sekken.
Nuvel.. grunnen til at jeg ville gA opp tidlig, var at jeg ville sikre meg plass for bestige fjellet ved Machu Picchu (Wuayna Picchu). Det er bare 400 som fAr gA opp der hver dag, og jeg hadde hOrt det var rift om plassene. SA da jeg ikke fikk komme inn pA omrAdet fOr litt over halv 7 var jeg lettere irritert og ganske sikker pA at det ikke skulle gA. Men jeg lOp bort til der de ga bort billettene og jeg hadde for en gangs skyld flaks. Jeg var med god margin en av de fORste 400!!
Turen opp var hard, men tok litt under 30 minutter og det var 100% verdt det. Det var en fantastisk utsikt. Det var en utrolig utsikt ned til Machu Picchu, og man fikk virkelig et overblikk over omrAdet. Jeg ble der oppe i ca 1 time fOR jeg dro ned fOr A mOte Thale.
Det som derimot ikke var like hyggelig var ulykken som skjedde med en av de som skulle opp pA toppen. Han var en 67 Ar gammel mann som hadde stAtt foran meg i kOen. Da han nesten hadde kommet til toppen skled han og datt ned minst 3 meter(ble jeg fortalt, da jeg ikke sA det). Han brakk ankelen, hadde veldig vondt i ryggen og ble i tillegg slAtt bevistlOs en liten stund. En av turistene var lege og utfOrte den behandlig han kunne. Etterhver kom det opp 2 bArebaerere med en bAre. Det var ca 300 hOydemetere ned, og veien var glatt og bratt noen steder. Jeg gikk bak dem en god stund og jeg mA si at de var helt fantastiske. Jeg sleit noen steder selv der det var glatt og bratt, og de mAtte i tillegg tenke pA en bAre. Jeg aner ikke hvordan det gikk med den skadede, men det virket som han ble litt bedre pA veien ned.
Resten av Machu Picchu synes jeg Thale dekket pA en meget bra mAte. SA da setter jeg fokus over pA Puno.
SOndag morgen ble vi hentet rundt 8 pA hotellet vArt for en 2-dagers tur pA Lake Titicaca. Vi ble kjOrt ut til bAten og satte kursene mot noe som kalles de flytende Oyer. Jeg skal vaere sApass aerlig A innrOmme at jeg aldri hadde hOrt om disse fOr Thale nevnte disse for meg, men etter A ha lest meg litt opp virket de riktig sA spennende. Turen til Oyene tok ca 2 timer og var rett og slett fantastisk. Vi ble fortalt litt lett historie om innsjOen, samt litt symbolikk og hva vi hadde i vente. Etter 2 timer kom vi fram til Oyene. I guideboken hadde jeg lest "There is really nothing like it anywhere else in the world", og det mA jeg si er helt riktig. PA hver Oy bor det 6 familier. De fanger fisk og fugl. Oyene er maks 30 meter i diameter, og alt er av et slags "hOy". Siden det blir kompakt og rAtner etterhver er man nOdt til A fylle pA med mer hOy med jevne mellomrom. NAr man gikk rundt der, kjente man at bakken ga ganske mye etter. Og her lever disse 6 familiene hele sitt liv. Det er helt utroilig. Det er vanskelig A forklare stemningen og hvordan det fOltes der, men det var virkelig "out of this world", for A si det pA engelsk.
Etter de flytende Oyene satte vi kursen mot en annen Oy, men denne var heldigvis en helt vanlig Oy. PA bryggen ventet familiene vi skulle bo sammen med, og vi ble satt sammen med Yven(Fra) og April(Usa). De var riktig sA hyggelige, og litt uttpA eftan´ delte vi en flaske vin med dem. Vi fikk mat av vAr "mama", og det var helt basic Peruansk kost. Jeg kan trygt si at vi hadde gAtt ned noen kilo om vi hadde blitt boende der i et par uker. Det gikk i ris og suppe, og det smakte ikke sA veldig mye. Det hadde smakt med litt salt for A si det sAnn.
PA kvelden var det klart for fest, og alle de 20 gruppedeltakerne ble kledd opp i noe som best kan beskrives som en Peruansk bunad. Thale var riktig sA fin, men jeg fikk bare en kjedelig grA poncho. Alle koste seg, og det ble danset pA peruansk vis til leeenge etter det ble mOrkt.
Idag(mandag) satte vi kursen mot Isla Taquila. Det var stort sett bare en annen Oy, med fantastiske utsikter, samt et etterlengtet fiskemAltid. Vi fikk en Orret som kan konkurere med den norske vill-Orreten. PA Isla Taquila var det ogsA muligheter for A bade. Jeg hadde glemt badeshorts, men kunne ikke la muligheten av A bade i verdens hOyeste innsjo gA ifra meg. Vannet holdt pene 9 grader, og var en velkommen forandring fra alle de varme badene jeg har hatt fram til nA pA tur. Jeg var i vannet i ca 10 sekunder, men jeg hadde iaf badet i Lake Titicaca.
Etter dette satte vi kursen tilbake mot Puno. Vaeret var helt fantastisk, og vi satt pA bAttaket sammen med vAre nye venner fra Australia hele den 3 timer lange turen tilbake til Puno. Solen lekte seg lekent i vannet, og utsikten var nydelig.
NA er vi tilbake i Puno, og skal feire vAr siste kveld i Peru med en bedre Alpakka middag. Imorra drar vi til La Paz. Det kan virke som det blir mye festing i La Paz, da det er Champions League finale pA onsdag og vi bor pA et irsk partyhostell (Wild Rover). I tillegg blir den ene av australierne vi mOtte 25 Ar pA torsdag, og skjebnen ville det slik at vi fOlger samme reiserute. Han skulle lage en skikkelig fest i La Paz pA torsdag, sA det gleder vi oss veldig til.
Hurra!
lørdag 23. mai 2009
Vakre, magiske Machu Picchu!
Ja da var det virkelig paa tide med en ny oppdatering paa denne blogg. Dere som foelger med har sikkert faatt med dere at jeg har vaert syk. Og det var ikke noe goey, men tror nesten det var enda kjedeligere for Harald som ble stuck i Cusco i over en uke. Men jeg foelte meg naa etterhvert bedre og vi fikk booka en trek paa fire dager som skulle ta oss til Machu Picchu. Det var en annen trek enn den noe mer kjente Inka Trail, men passa mye bedre for oss. Planen var at vi foerste dagen skulle sykle i fem timer nedover fra 4500 m.o.h. og ende opp paa 1400 m.o.h de to dagene som fulgte skulle vi gaa gjennom den Peruanske jungelen og i Andesfjellene, gjennom smaa, uroerte landsbyer og i det hele tatt. Vi gleda oss. Onsdag var dagen og da foelte jeg meg ogsaa frisk nok til aa gaa. Men hva skjer?? Jo, etter at Harald allerede hadde ventet nesten en uke paa at jeg skulle bli frisk og vi endelig skulle komme oss avgaarde, da streiker de peruanske boendene. "Okey, saa streiker boendene, hva saa?", tenker kanskje dere naa, og det er et betimelig spoersmaal det. Saken er den at naar peruanske boender streiker saa gjoer de det ordentlig! Da blir alle veier og utfartsaarer til samtlige av turistmaalene i omraadet rundt Cusco fullstendig barrikadert av steiner og traer og det som vaerre er. Det betoed altsaa at vi ikke fikk dratt noe sted paa onsdag heller og at det ikke ble noe Inka Jungel Trek paa oss.
Maa si at vi var lettere oppgitt etter aa ha skullet paa et infomoete paa tirsdagskvelden og i stedet faar vi beskjed om at det ikke blir noen tur. Saa hva gjoer vi. Jo vi gaar paa en flott parillarestaurant (parilla=grill) og bestiller parillada de Inka for to personer. Alpakka, godt!! Lam, godt!! Marsvin, tja, ikke min favoritt, men Harald gomsa det i seg med stor apetitt. Jeg for min del koste meg veldig, men bad serveringsdamen vaar pent om hun kunne skjaere bort hodet med rotte-tennene foer jeg satte i gang med dette himmelske maaltidet. Vi kostet til og med paa oss en flaske chilensk gato negro og var i svaert saa godt humoer etter aa ha fortaert den de deilig peruanske spesialitetene. Og hva gjoer man saa naar man er litt roedvinsglad paa 3500 meter i en vakker og hyggelig gammel inka-by, jo da gaar man paa irskpub! Paddy Flarethy´s rettere sagt. Vi trodde ut fra navnet at det muligens var noe paatatt og at det var en irskpub-wannabe, men der tok vi smertelig feil. Paddy Flarethy´s var en vassekte og den hoeyest beliggende irske puben i verden med flere gode moerke irkse slag paa fat. Det var aldeles stappfullt der da vi kom halv ni. Vi var jo ikke de eneste som var stuck og ikke kom seg ut av Cusco paa i hvertfall to dager. Det var mildt sagt god stemning!
Jeg kom i snakk med en mildt sagt overstadig beruset ire, som seg hoer og boer paa irsk pub i Peru. Han var sammen med en meget hyggelig amerikaner som jobbet som guide paa en fire maaneder lang tur gjennom hele soer Amerika. Vi hang oss paa han og han tok oss med videre til de beste nattklubbene. En god kveld i Cusco. Dagen etter gjorde vi ikke saa mye grunnet noe shabby form. Men jeg kan fortelle at det var absurd mange mennesker i Cusco den dagen. Alle ventet paa at veiene skulle ryddes og togene skulle begynne aa gaa igjen dagen etter.
Torsdag fikk vi endelig ordnet og kjoept billetter og kommet oss til Agua Calientes, landsbyen som ligger naermest Machu Picchu. Hadde en hyggelig og rolig kveld der og gikk tidlig til sengs da Harald skulle starte sin oppstigning til ruinene allerede klokken 04.00 dagen etter. Jeg fikk sove helt til kvart paa fem for jeg skulle ta bussen. Oppstigningen gikk rett oppover i fjellsiden, saa jeg valgte det bort.
Foerste buss gikk halv seks saa jeg var nede i lobbyen klokken 05.00. Der fant jeg kanadisk par jeg kastet meg over for aa ha noen aa gaa sammen med i moerket. Fikk ogsaa beskjed om at vi maatte kjoepe billetter nede i byen, at det rett og slett ikke lot seg gjoere oppe ved inngangen. "Flott, tenkte jeg, har noen fortalt Harald det??". Kanadierne fulgte meg til billettkontoret og der fikk jeg samme beskjed. Hadde egentlig tenkt til aa kjoepe til Harald, men det gikk jo ikke da han ikke godtok studentkortet mitt. Studentrabatt gjaldt kun for de under 21. Fett! Saa da fikk jeg dra opp da uten og vite om lykken hadde smilt til Harald. Inngangsbilletten kostet foroevrig den nette sum av 300kr. Saa var det paa tide og komme seg til bussen. Eller rettere sagt bussene, da de gikk kontinuerlig saa fort de ble fulle, og det ble de fort. Har aldri sett en saa lang koe i hele mitt liv!! Sikker 300 meter uten at jeg overdriver. Sinnsykt! Ogsaa bussbilletten da, til nye 7 dollar, hver vei! Det koster og se et av the seven wonders of the world. Vel oppe og klar for aa gaa inn moette nok en tilsvarende lang koe meg. Hva er det vi staar i koe for naa da? Alle har jo billetter.. Jo det kunne Harald fortelle meg. Han hadde forresten faatt billett da saa alle nede i byen hadde rett og slett jugd til meg. Den nye koen var fordi ingen fikk ha med seg dagssekkene man hadde pakket inn til ruinene. Saa alle maatte staa i koe for aa faa levert sekkene til oppbevaring.
Endelig, etter en rekke koe og 2 timer etter jeg startet paa turen som egentlig bare skulle ta en halvtime, kom jeg meg inn. Og plutselig var det verdt det. Jeg var paa Machu Picchu! Og alt man hadde forestilt seg og alle forventninger man hadde paa forhaand ble bare borte, for det som moette meg var ikke noe annet enn fantastisk!! Det er vanskelig aa beskrive slike opplevelser saa dere maa bare proeve aa forsterke alt jeg skriver med det mest imponerende natur/kultur-opplevelse dere selv har hatt. Andesfjellene er vakre, men ingen steder vi har vaert i Andesfjellene har vaert like vakkert som her. Ville, groenne bratte fjelltopper omringet oss, de hoeyste med hvite, snoekledde topper. Taaken laa trolsk rundt oss og sola kjempet seg frem gjennom noen sprekker i skylaget og kastet magiske striper av lys paa ruinene og fjellsidene rundt oss. Langt langt under oss (700 hoeydemeter) saa vi en elv som kveilet seg. Og ruinene. Der stod jeg midt blandt disse vanvittig godt bevarte husene og fortene hvor inkaene levde og virket for saa mange hundre aar siden. Jordbrukshyllene (ala i skraaninger i Hellas ol.) var like tydelige i dag. Husene stod der som de alltid hadde, det eneste de manglet var mennesker, moebler og tak. Vannkanalene gjennom byen virket til og med fremdeles og det rant vann i en fin stroem slik det gjorde da byens innbyggere levde sine liv der. Det var til og med en flokk med lamaer som beitet fredelig mellom ruinene. Storslagent!
Det eneste som lagde en demper for inntrykkene var at Harald og jeg hadde misforstaat hverandre og han stod ikke der jeg trodde han skulle. Vi hadde mista hverandre blant ruinene. Loesningen min var aa gaa opp til utkikkstaarnet og sette meg paa muren der og se etter min kjaere mens taaken foyk til vaers rundt oss og sola vant mer og mer fram mellom skyene. Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg satt der oppe, men endelig saa jeg en liten skikkelse under meg med beige cap og videokamera i haanda. "Harald!!" Og vi hadde funnet hverandre. Vi satt da paa toppen en god stund og bare sugde inn inntrykkene av det vakre rundt oss.
Etter en stund bega vi oss nedover for aa utforske ruinene fra husene til inkanene. Det er helt vanvittig hvor godt bevart alt sammen er. Klokken ti gikk Harald fra meg igjen for aa bestige et fjell hvor kan bokstaveligtalt gaar rett opp en sykt bratt fjellside. Det er vel ikke noedvendig aa si at jeg stod det hele over. Hadde da to timer til aa gaa litt rundt og utforske og sitte i det myke groenne gresset og nyte livet.
Klokken tolv kom Harald ned igjen og det var paa tide med lunsj/frokost. En tunfiskboks hver, bestikk: en kork fra en vannflaske. Det smakte fortreffelig kan jeg fortelle dere.
Vi fortsatte vaar tur blandt ruinene og avsluttet med en tur opp til la casa de guardar (vakthuset). Det er det hoeyeste punktet med perfekt utsikt over hele Machu Picchu. Og det herligste av alt, stille. Det eneste vi hoerte var den svale vindene i oerene og kviteret fra alle fulgene som holdt til der oppe. Oppe ved vakthuset var det herlig gressplen saa vi la oss like gjerne ned og tok en siesta der. Det resulterte i et ekstremt roedt og varmt ansikt for min del da solkremen laa igjen i sekken jeg maatte legge fra meg. Men litt roed i fleisen skal jeg overleve.
Dro nedover til Agua Caliente i tretida, meget fornoeyde og lykkelige. Spiste en herlig pollo de curry-rett foer turen gikk tilbake til Cusco. Ankom vaart fantastiske hostel rundt klokken ti paa kvelden og kastet oss i seng.
I dag var vi oppe i otta igjen, tredje dag paa rad, for aa ta bussen til Puno. En liten by ved Lake Titicacas bredder. I morgen gaar turen ut paa innsjoen til flytende, menneskelagde oeyer og indianerne som bor der, ruiner fra foer inkaene og overnatting hos lokale familier. Dagen etter blir ogsaa fullspekket av kulturelle inntrykk og paa tirsdag gaar turen til La Paz med buss. Da er vi klare for aa kose oss med Champions League finalen paa et irsk partyhostel. Det boer bli bra!!
Naa er det paa tide aa gaa aa faa seg en deilig alpakkabiff foer vi skal nallenullen.
Livet er herlig dere! Haaper det er det for alle dere ogsaa.
Klemmer Thale
Maa si at vi var lettere oppgitt etter aa ha skullet paa et infomoete paa tirsdagskvelden og i stedet faar vi beskjed om at det ikke blir noen tur. Saa hva gjoer vi. Jo vi gaar paa en flott parillarestaurant (parilla=grill) og bestiller parillada de Inka for to personer. Alpakka, godt!! Lam, godt!! Marsvin, tja, ikke min favoritt, men Harald gomsa det i seg med stor apetitt. Jeg for min del koste meg veldig, men bad serveringsdamen vaar pent om hun kunne skjaere bort hodet med rotte-tennene foer jeg satte i gang med dette himmelske maaltidet. Vi kostet til og med paa oss en flaske chilensk gato negro og var i svaert saa godt humoer etter aa ha fortaert den de deilig peruanske spesialitetene. Og hva gjoer man saa naar man er litt roedvinsglad paa 3500 meter i en vakker og hyggelig gammel inka-by, jo da gaar man paa irskpub! Paddy Flarethy´s rettere sagt. Vi trodde ut fra navnet at det muligens var noe paatatt og at det var en irskpub-wannabe, men der tok vi smertelig feil. Paddy Flarethy´s var en vassekte og den hoeyest beliggende irske puben i verden med flere gode moerke irkse slag paa fat. Det var aldeles stappfullt der da vi kom halv ni. Vi var jo ikke de eneste som var stuck og ikke kom seg ut av Cusco paa i hvertfall to dager. Det var mildt sagt god stemning!
Jeg kom i snakk med en mildt sagt overstadig beruset ire, som seg hoer og boer paa irsk pub i Peru. Han var sammen med en meget hyggelig amerikaner som jobbet som guide paa en fire maaneder lang tur gjennom hele soer Amerika. Vi hang oss paa han og han tok oss med videre til de beste nattklubbene. En god kveld i Cusco. Dagen etter gjorde vi ikke saa mye grunnet noe shabby form. Men jeg kan fortelle at det var absurd mange mennesker i Cusco den dagen. Alle ventet paa at veiene skulle ryddes og togene skulle begynne aa gaa igjen dagen etter.
Torsdag fikk vi endelig ordnet og kjoept billetter og kommet oss til Agua Calientes, landsbyen som ligger naermest Machu Picchu. Hadde en hyggelig og rolig kveld der og gikk tidlig til sengs da Harald skulle starte sin oppstigning til ruinene allerede klokken 04.00 dagen etter. Jeg fikk sove helt til kvart paa fem for jeg skulle ta bussen. Oppstigningen gikk rett oppover i fjellsiden, saa jeg valgte det bort.
Foerste buss gikk halv seks saa jeg var nede i lobbyen klokken 05.00. Der fant jeg kanadisk par jeg kastet meg over for aa ha noen aa gaa sammen med i moerket. Fikk ogsaa beskjed om at vi maatte kjoepe billetter nede i byen, at det rett og slett ikke lot seg gjoere oppe ved inngangen. "Flott, tenkte jeg, har noen fortalt Harald det??". Kanadierne fulgte meg til billettkontoret og der fikk jeg samme beskjed. Hadde egentlig tenkt til aa kjoepe til Harald, men det gikk jo ikke da han ikke godtok studentkortet mitt. Studentrabatt gjaldt kun for de under 21. Fett! Saa da fikk jeg dra opp da uten og vite om lykken hadde smilt til Harald. Inngangsbilletten kostet foroevrig den nette sum av 300kr. Saa var det paa tide og komme seg til bussen. Eller rettere sagt bussene, da de gikk kontinuerlig saa fort de ble fulle, og det ble de fort. Har aldri sett en saa lang koe i hele mitt liv!! Sikker 300 meter uten at jeg overdriver. Sinnsykt! Ogsaa bussbilletten da, til nye 7 dollar, hver vei! Det koster og se et av the seven wonders of the world. Vel oppe og klar for aa gaa inn moette nok en tilsvarende lang koe meg. Hva er det vi staar i koe for naa da? Alle har jo billetter.. Jo det kunne Harald fortelle meg. Han hadde forresten faatt billett da saa alle nede i byen hadde rett og slett jugd til meg. Den nye koen var fordi ingen fikk ha med seg dagssekkene man hadde pakket inn til ruinene. Saa alle maatte staa i koe for aa faa levert sekkene til oppbevaring.
Endelig, etter en rekke koe og 2 timer etter jeg startet paa turen som egentlig bare skulle ta en halvtime, kom jeg meg inn. Og plutselig var det verdt det. Jeg var paa Machu Picchu! Og alt man hadde forestilt seg og alle forventninger man hadde paa forhaand ble bare borte, for det som moette meg var ikke noe annet enn fantastisk!! Det er vanskelig aa beskrive slike opplevelser saa dere maa bare proeve aa forsterke alt jeg skriver med det mest imponerende natur/kultur-opplevelse dere selv har hatt. Andesfjellene er vakre, men ingen steder vi har vaert i Andesfjellene har vaert like vakkert som her. Ville, groenne bratte fjelltopper omringet oss, de hoeyste med hvite, snoekledde topper. Taaken laa trolsk rundt oss og sola kjempet seg frem gjennom noen sprekker i skylaget og kastet magiske striper av lys paa ruinene og fjellsidene rundt oss. Langt langt under oss (700 hoeydemeter) saa vi en elv som kveilet seg. Og ruinene. Der stod jeg midt blandt disse vanvittig godt bevarte husene og fortene hvor inkaene levde og virket for saa mange hundre aar siden. Jordbrukshyllene (ala i skraaninger i Hellas ol.) var like tydelige i dag. Husene stod der som de alltid hadde, det eneste de manglet var mennesker, moebler og tak. Vannkanalene gjennom byen virket til og med fremdeles og det rant vann i en fin stroem slik det gjorde da byens innbyggere levde sine liv der. Det var til og med en flokk med lamaer som beitet fredelig mellom ruinene. Storslagent!
Det eneste som lagde en demper for inntrykkene var at Harald og jeg hadde misforstaat hverandre og han stod ikke der jeg trodde han skulle. Vi hadde mista hverandre blant ruinene. Loesningen min var aa gaa opp til utkikkstaarnet og sette meg paa muren der og se etter min kjaere mens taaken foyk til vaers rundt oss og sola vant mer og mer fram mellom skyene. Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg satt der oppe, men endelig saa jeg en liten skikkelse under meg med beige cap og videokamera i haanda. "Harald!!" Og vi hadde funnet hverandre. Vi satt da paa toppen en god stund og bare sugde inn inntrykkene av det vakre rundt oss.
Etter en stund bega vi oss nedover for aa utforske ruinene fra husene til inkanene. Det er helt vanvittig hvor godt bevart alt sammen er. Klokken ti gikk Harald fra meg igjen for aa bestige et fjell hvor kan bokstaveligtalt gaar rett opp en sykt bratt fjellside. Det er vel ikke noedvendig aa si at jeg stod det hele over. Hadde da to timer til aa gaa litt rundt og utforske og sitte i det myke groenne gresset og nyte livet.
Klokken tolv kom Harald ned igjen og det var paa tide med lunsj/frokost. En tunfiskboks hver, bestikk: en kork fra en vannflaske. Det smakte fortreffelig kan jeg fortelle dere.
Vi fortsatte vaar tur blandt ruinene og avsluttet med en tur opp til la casa de guardar (vakthuset). Det er det hoeyeste punktet med perfekt utsikt over hele Machu Picchu. Og det herligste av alt, stille. Det eneste vi hoerte var den svale vindene i oerene og kviteret fra alle fulgene som holdt til der oppe. Oppe ved vakthuset var det herlig gressplen saa vi la oss like gjerne ned og tok en siesta der. Det resulterte i et ekstremt roedt og varmt ansikt for min del da solkremen laa igjen i sekken jeg maatte legge fra meg. Men litt roed i fleisen skal jeg overleve.
Dro nedover til Agua Caliente i tretida, meget fornoeyde og lykkelige. Spiste en herlig pollo de curry-rett foer turen gikk tilbake til Cusco. Ankom vaart fantastiske hostel rundt klokken ti paa kvelden og kastet oss i seng.
I dag var vi oppe i otta igjen, tredje dag paa rad, for aa ta bussen til Puno. En liten by ved Lake Titicacas bredder. I morgen gaar turen ut paa innsjoen til flytende, menneskelagde oeyer og indianerne som bor der, ruiner fra foer inkaene og overnatting hos lokale familier. Dagen etter blir ogsaa fullspekket av kulturelle inntrykk og paa tirsdag gaar turen til La Paz med buss. Da er vi klare for aa kose oss med Champions League finalen paa et irsk partyhostel. Det boer bli bra!!
Naa er det paa tide aa gaa aa faa seg en deilig alpakkabiff foer vi skal nallenullen.
Livet er herlig dere! Haaper det er det for alle dere ogsaa.
Klemmer Thale
lørdag 16. mai 2009
Lima og Cusco
NA har vi vaert litt over en uke i Peru. SA langt er det meget bra. I Lima var vi meget slappe. LA stort sett pA hotellrommet A sA pA Friends. PA kveldene mOtte vi Zaid. Har vaert pA market og kjOpt masse alpakka. Det er meget fint og meget billig. Hurra.
Vi kom til Cusco pA Torsdag. Thale ble syk idet vi gikk ut av flyet. Vi rakk A gA en liten tur her i Cusco, og det var i det hele tatt meget fint. Cusco ligger ca 3500 meter over havet. Etter 2 dager fOler jeg igrunn at jeg har blitt vant til det.
Fredagen gikk stort sett med til bare loffing. Vi undersOkte muligheten for A gA Inka trail. De var meget smA. Det som derimot gAr ann, og som vi har tenkt til er A gA noe som heter Jungle Trek. Det er 4 dager 3 netter, og man ender opp pA Macchu Picchu. Det er en litt mindre krevende tur en "Inca Trail", men jeg tror man opplever mer. 1. dagen blir vi shippa opp i hOyden, 4500 m.o.h for A vaere nOyaktig. Der skal vi "mountainbike" hele veien ned til 1500 m.o.h. Det tar visst ca 5 timer. Deretter er det 2 dager med vanlig "gA-trekking". Vi ender opp pA MAcchu Picchu grytidlig 4. dag, og fAr med oss alt det fine de fAr pA Inca Trail. Det hele koster bare 50 dollar. Det hOres nesten ut for A vaere for godt til A vaere sant. Det er det ogsA. Det koster 190 dollar.
Idag(LOrdag) har Thale holdt senga. Det har definitivt ikke jeg gjort. Jeg har nemlig vaert pA "White-Water-Rafting". Det var SYKT moro. For dere som er inne i rafte-miljOet var elven en 3. kategori. Det er midt i mellom. Jeg har aldri raftet fOr, sA for meg var det akkurat passe. Jeg kan stolt skryte av At jeg var den eneste som ufrivillig datt av bAten. Det skjedde i tillegg i den verste delen av lOypa. Det hele gikk meget fort, og jeg er ikke helt sikker pA hva som skjedde, men plutselig var jeg altsA i vannet. Det holdt kanskje 10 grader, og var meget forfriskende, som vann rundt 10 grader gjerne er. Etter det lille uhellet gikk turen knirkefritt. Utsikten nedover elven var helt fantastisk, og jeg mA si at om vi kommer over noen andre steder med rafting tror jeg nok at jeg slAr til pA det.
Ellers vil jeg sende en varm gratulasjon til Alexander Rybak. Maken til fantastisk mann skal man lete lenge etter. Han holder presset oppe, og kjOrer pA. Det er fullt fortjent at han tar MGP seieren hjem dit den hOrer hjemme. Jeg har sjekket MGP programmet for neste Ar, og for de som er sA heldige A befinne seg i hovedstaden blir det en meget begivenhetsrik uke. Det starter med 17. mai pA mandag, etterfulgt av MGP finale pA tirsdag(18.) og torsdag(20.). Hele den fantastiske uka avsluttes med finalen lOrdag den 22. Jeg klarer knapt A vente!!
Vi kom til Cusco pA Torsdag. Thale ble syk idet vi gikk ut av flyet. Vi rakk A gA en liten tur her i Cusco, og det var i det hele tatt meget fint. Cusco ligger ca 3500 meter over havet. Etter 2 dager fOler jeg igrunn at jeg har blitt vant til det.
Fredagen gikk stort sett med til bare loffing. Vi undersOkte muligheten for A gA Inka trail. De var meget smA. Det som derimot gAr ann, og som vi har tenkt til er A gA noe som heter Jungle Trek. Det er 4 dager 3 netter, og man ender opp pA Macchu Picchu. Det er en litt mindre krevende tur en "Inca Trail", men jeg tror man opplever mer. 1. dagen blir vi shippa opp i hOyden, 4500 m.o.h for A vaere nOyaktig. Der skal vi "mountainbike" hele veien ned til 1500 m.o.h. Det tar visst ca 5 timer. Deretter er det 2 dager med vanlig "gA-trekking". Vi ender opp pA MAcchu Picchu grytidlig 4. dag, og fAr med oss alt det fine de fAr pA Inca Trail. Det hele koster bare 50 dollar. Det hOres nesten ut for A vaere for godt til A vaere sant. Det er det ogsA. Det koster 190 dollar.
Idag(LOrdag) har Thale holdt senga. Det har definitivt ikke jeg gjort. Jeg har nemlig vaert pA "White-Water-Rafting". Det var SYKT moro. For dere som er inne i rafte-miljOet var elven en 3. kategori. Det er midt i mellom. Jeg har aldri raftet fOr, sA for meg var det akkurat passe. Jeg kan stolt skryte av At jeg var den eneste som ufrivillig datt av bAten. Det skjedde i tillegg i den verste delen av lOypa. Det hele gikk meget fort, og jeg er ikke helt sikker pA hva som skjedde, men plutselig var jeg altsA i vannet. Det holdt kanskje 10 grader, og var meget forfriskende, som vann rundt 10 grader gjerne er. Etter det lille uhellet gikk turen knirkefritt. Utsikten nedover elven var helt fantastisk, og jeg mA si at om vi kommer over noen andre steder med rafting tror jeg nok at jeg slAr til pA det.
Ellers vil jeg sende en varm gratulasjon til Alexander Rybak. Maken til fantastisk mann skal man lete lenge etter. Han holder presset oppe, og kjOrer pA. Det er fullt fortjent at han tar MGP seieren hjem dit den hOrer hjemme. Jeg har sjekket MGP programmet for neste Ar, og for de som er sA heldige A befinne seg i hovedstaden blir det en meget begivenhetsrik uke. Det starter med 17. mai pA mandag, etterfulgt av MGP finale pA tirsdag(18.) og torsdag(20.). Hele den fantastiske uka avsluttes med finalen lOrdag den 22. Jeg klarer knapt A vente!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
