Jeg har alltid ansett meg selv som en person som er glad i kjøtt. Men igår fikk jeg en liten smakebit av en verden uten kjøtt. Jeg grøsser bare ved tanken!
Det har seg nemlig sånn at igår dro vi på en vegetarianer/veganer resturant. Jeg var ikke klar over dette før vi satte oss ned og så menyen, og jeg var igrunn meeeeeget skeptisk da kelneren bekreftet det jeg fryktet. Det var umulig å få en eneste kjøttrett der. Jeg foreslo for Thale at vi kanskje skulle dra et annet sted, men Thale var meget innstilt på å spise ved dette stedet, og nevnte at vi stort sett bare spiste på kjøttresturanter ellers. Dermed ble vi sittende.
Thale foreslo jeg skulle gjøre det beste ut av det, så jeg prøvde meg på noe indisk som visstnok skulle være bra. Vi fikk først en slags grønnsak suppe som ikke akkurat flytta fjell. Deretter var det klart for hovedretten. Jeg var skeptisk før vi fikk den på bordet, og jeg ble enda mer skeptisk da jeg fikk den på bordet. Det så ut som ris med noen planter med bønner. Det hjalp heller ikke at det beste med måltidet var risen.
Idag merker jeg at kroppen trenger kjøtt. Jeg ble kvalm og var generelt sett dårlig igår kveld og dag morges. Nå har jeg fått spist en liten kjøttrett til frokost, så nå regner jeg med det bedrer seg. Igår var min første dag på så langt tilbake jeg kan huske der jeg ikke fikk i meg noe kjøtt i løpet av en hel dag. Det skal gå LENGE til neste gang det skjer. Om jeg støter noen veganere/vegetarianere der ute: Synd! Kroppen trenger kjøtt. Vi er kjøttetere og bør leve deretter. Det skal i alle fall jeg :D
torsdag 16. april 2009
tirsdag 14. april 2009
Bildeblogg
Kommer her med noen bilder fra Belize samt et bilde fra en canopy tour ved Tikal.
Undervannsbildene er tatt med kameraet til Thale, og jeg mA si vi fikk noen fine.
Tok ogsA noen bilder fra seilcruiset, blant annet et der jeg ligger og sover og fisker, og et flott bilde Thale tok av noen delfiner som lekte i front av bAten.
I tillegg har Thale skrevet en pAskeblogg som kommer under bildene. God lesing!
Undervannsbildene er tatt med kameraet til Thale, og jeg mA si vi fikk noen fine.
Tok ogsA noen bilder fra seilcruiset, blant annet et der jeg ligger og sover og fisker, og et flott bilde Thale tok av noen delfiner som lekte i front av bAten.
I tillegg har Thale skrevet en pAskeblogg som kommer under bildene. God lesing!
Paaske i Antigua
Hei hei.
Og god paaske paa etterskudd. Burde kanskje skrevet en paaskeblogg foer i og med at det meste av denne bloggen kommer til aa omhandle denne religioese hoeytid, men alle inntrykkene, prosesjonene og menneskene slet oss aldeles ut. Saa dermed kommer paaskemailen og hilsenen naa, litt paa etterskudd.
Paaske i Antigua er, for de som ikke har skjoent, ikke som paaske andre steder. I hvertfall ikke i Norge. Paaskefjellet og rottefellabindinger var fjernt fra feiringen i vakre, katolske Guatemala. Vi ankom Antigua onsdag 7. april. klare og spente paa den sagnomsuste paaskefeiringen i selveste Antigua. Byen som moette oss da vi kom kjoerende inn i den svaert trange og stappfulle shuttlebussen, var en utrolig vakker og velholdt by fra kolonitiden her i Guatemala. Husene var lave og fargerike og titt og ofte kom man over deler av mektige, gamle bygninger som desverre ble oedelagt i et massivt jordskjelv for 100 aar siden. Paa veggene var det hengt opp lilla vaapenskjold som ga oss en pekepinn paa hva vi hadde i vente. Menn og barn i lange lilla tunikaer (ala aar 1000 eller 0) og hvite flagrende "toerkler" paa hodet vandret i gatene, klare til aa bidra i de mange prosesjonene som skulle prege bybildet i Antigua i dagene som fulgte.
Vi hoppa av shuttlebussen i sentrum, men satte oss fort inn igjen etter aa ha avtalt med sjaafoeren vaar at han skulle kjoere oss til den lille byen San Juan del Obispo i utkanten av Antigua. Turen tok bare 5 minutter etter at han hadde kommet seg ut av selveste Antigua, men allerede paa onsdag var det MANGE mennesker i denne ellers saa fredelige byen. Vi kom naa fram til Hostal de Obispo og Ebertho som tok i mot oss med aapne armer. Vi ble kjoert av Eberthos far inn til Antigua hvor vi tilbragte resten av kvelden. Inne i byen fant vi et annet sted aa bo, til en litt dyrere penge, men dersom man regner med taxiutgiftene til og fra San Juan gikk det opp i opp. Det var selvfoelgelig ikke like hyggelig som hos Ebertho (det er det ingen steder som er), men det ble utvilsomt mye enklere for oss. Tuctucturen hjem fra Antigua den kvelden tok trekvarter, og det var foer alle menneskene hadde kommet til byen (de kom torsdag og fredag). Tynget ned av daarlig samvittighet fortalte vi den smilende Erbertho at vi bare kom til aa bo hos han en natt og at vi var veldig lei oss for det. Men Erbertho ble ikke sur, tvert i mot syns han det hoertes veldig lurt ut og at det var jo saa vakkert i Antigua de neste dagene. Han spurte ogsaa om vi var paa facebook og at vi maatte legge han til der. Herlige, soete Erbertho.
Torsdagen startet med en deilig tradisjonell frokost tilbredt av Erberthos mor, egg og broed, tomater og stekte bananer, og saa mye te og kaffe vi kunne drikke. Etter frokost lata vi oss med Robin Hood, tyvenes prins mens vi ventet paa "bussen" (som viste seg aa vaere en personbil) som skulle hente oss klokken to og kjoere oss til vaart nye hjem i Antigua. Erbertho hadde selvfoelgelig kabeltv og to godstoler vi kunne slappe av i.
Det nye stedet, Posada el Viajero (The Travelers Hostal) var langt fra like koselig, og luktet litt kattetiss, men det var sentralt og derfor aa foretrekke.
Det var mange mennesker i Antigua naa. En herlig blanding av smaa mayaindianere og hoeye turister som rava fem hoder over dem i alle aldre, farger og fasonger. Det var en foelelse av folkefest i gatene og en konstant eim av roekelse i lufta. Blandet inn med lokale og tilreisende saa vi stadig flere kledd i drakter fra Jesu tid. Det tok ikke lang tid foer vi forstod hva disse utkleddes oppgave var. De var nemlig baererne. Og med baererne mener jeg virkelig baererne. De bar nemlig enorme, hm hva skal jeg kalle dem.., "vogner" (uten hjul selvfoelgelig) paa skuldrene sine. Disse enorme "vognene" var vakkert utsmykket med blomster og diverse pynt som omkranset Jesus eller Maria i menneskestoerrelse med motiv fra de ulike dagene i paaskeuka for over 2000 aar siden. Selve gatene var dekket av store, vakre blomstermosaikker, lagd kun for at prosesjonene skulle ha noe fint aa traakke paa. Alle prosesjoenen var foroevrig akkompagnert av et korps med smokingkledde menn.
Klokken 03.00 natten mellom skjaertorsdag og langfredag var det duket for en av de viktigste begivenhetene i Semana Santa (den hellige uken). Da stod vi sammen med den halvdelen av Antiguas davaerende befolkning som ikke hadde vaert med paa tidenes sjoeslag, og presset oss fram for aa faa den beste plassen i kirken, noe som ikke akkurat er vanlig oppfoersel for meg. Vel inne i kirken var vi vitne til noe som var mer som et rollespill og regne enn en gudstjeneste. Vi visste det kom til aa bli bra da romerske soldater (ala Asterix og Obelix) masjerte med hoeye trommer inn i kirken og kom med beskjed fra Pontius Pilatus om at Jesus var funnet skyldig og skulle henges paa korset (skjoente ikke hele befalingen da spansken ikke er helt 100%). Etter beskjeden fra romerne ble en diger "vogndings" loeftet opp og Jesus med korset paa ryggen ble baaret ut av kirken akkompagnert av skjebnesymfonien spilt av de evigspillende korpsmusikerne. Det var faktisk ganske spesielt. Etter den 20 minutters marsjen ut av kirken (det gaar ikke saa fort naar 100 mann skal baere flere tonn vogn), var det tid for jomfru Marias marsj etter sin doedsdoemte soenn. Hun var vakker og lidende og tronet oppaa en like stor "vogn" som sin soenn. Men Maria ble baaret av bare kvinner, alle kledd i svart.
Jesus, Maria og korpset skulle fortsette sin vandring i flere timer rundt Antigua, men Harald og jeg gikk hjem for aa faa oss litt soevn foer korsfestelsen dagen etter.
Klokken tolv langfredag var det klart for korsfestelse. Og som trofaste turister troppet vi opp med videokamera og digitalkamera en god halvtime foer det hele skulle begynne. Selvfoelgelig faar vi beskjed om at det er gudstjenesten inne i kirken som begynner klokken tolv og at det ikke vil vaere noe action utenfor foer i hvertfall ett. Saa vi setter oss ned paa en fortauskant rett foran det tomme korset og venter. Selve korsfestelsen foregaar med mye mer respekt og aerefrykt enn hva som var tilfellet 2000 aar siden. Jesus ble nemlig baaret ut paa en baare hvor han laa paa silkeputer foer de spikret han fast, tok paa han tornekronen og heiste opp korset. Det saa likevel noe morbid og aldeles grusomt ut. Skjoenner ikke helt meningen med aa paafoere han denne lidelsen aar etter aar. Jeg skulle tro at engang var nok, men den teatralske virkningen var flott, og for en traust ateistisk nordmann som meg selv var det en meget spesiell opplevelse. Resten av langfredag var fullstappet av ulike prosesjoener av forskjellig slag.
Loerdag og paaskeaften var hviledag i Antigua, og Harald som hadde vaert syk siden mandag noet aa kunne ligge i sengen hele dagen. Paa kvelden gikk vi paa en genial restaurant som viste filmer paa storskjerm og hvor man satt i behagelige sofaer med masse puter. Vi saa hele tre filmer foer vi gikk hjem. Soendag var vi klare for litt mer paaskekos og aa finne den tomme graven til Jesus, men etter aa spurt flere som stod i turistinformasjonsbaasene og faatt masse fine svar, men ingen stemte, maatte vi til slutt gi opp. Vi gikk og spiste biff et sted hvor alle kelnerne var kledd opp i renesanssedrakter i stedet. Plutselig fikk Harald litt matlyst likevel gitt.
Naa er vi i en liten by, Panajachel, ved innsjoen Lago de Atitlan. Det er en vakker, blaa innsjoe omkranset av sju spisse og noe aktive vulkaner.
Guatemala er vakkert!
Haaper ingen har faatt lesekrampe naa.
Hadde vaert hyggelig aa hoere om paaskefeiringen deres ogsaa.
Paa fredag drar vi til Equador.
Klem fra Thale.
Ps. Harald er heldigvis mye bedre i dag. Det hjalp med hestekuren han fikk paa apoteket..
Pps. Her er forresten en link til en youTube-snutt fra feiringen i Antigua http://www.youtube.com/watch?v=0ySYuhExiFU
Og god paaske paa etterskudd. Burde kanskje skrevet en paaskeblogg foer i og med at det meste av denne bloggen kommer til aa omhandle denne religioese hoeytid, men alle inntrykkene, prosesjonene og menneskene slet oss aldeles ut. Saa dermed kommer paaskemailen og hilsenen naa, litt paa etterskudd.
Paaske i Antigua er, for de som ikke har skjoent, ikke som paaske andre steder. I hvertfall ikke i Norge. Paaskefjellet og rottefellabindinger var fjernt fra feiringen i vakre, katolske Guatemala. Vi ankom Antigua onsdag 7. april. klare og spente paa den sagnomsuste paaskefeiringen i selveste Antigua. Byen som moette oss da vi kom kjoerende inn i den svaert trange og stappfulle shuttlebussen, var en utrolig vakker og velholdt by fra kolonitiden her i Guatemala. Husene var lave og fargerike og titt og ofte kom man over deler av mektige, gamle bygninger som desverre ble oedelagt i et massivt jordskjelv for 100 aar siden. Paa veggene var det hengt opp lilla vaapenskjold som ga oss en pekepinn paa hva vi hadde i vente. Menn og barn i lange lilla tunikaer (ala aar 1000 eller 0) og hvite flagrende "toerkler" paa hodet vandret i gatene, klare til aa bidra i de mange prosesjonene som skulle prege bybildet i Antigua i dagene som fulgte.
Vi hoppa av shuttlebussen i sentrum, men satte oss fort inn igjen etter aa ha avtalt med sjaafoeren vaar at han skulle kjoere oss til den lille byen San Juan del Obispo i utkanten av Antigua. Turen tok bare 5 minutter etter at han hadde kommet seg ut av selveste Antigua, men allerede paa onsdag var det MANGE mennesker i denne ellers saa fredelige byen. Vi kom naa fram til Hostal de Obispo og Ebertho som tok i mot oss med aapne armer. Vi ble kjoert av Eberthos far inn til Antigua hvor vi tilbragte resten av kvelden. Inne i byen fant vi et annet sted aa bo, til en litt dyrere penge, men dersom man regner med taxiutgiftene til og fra San Juan gikk det opp i opp. Det var selvfoelgelig ikke like hyggelig som hos Ebertho (det er det ingen steder som er), men det ble utvilsomt mye enklere for oss. Tuctucturen hjem fra Antigua den kvelden tok trekvarter, og det var foer alle menneskene hadde kommet til byen (de kom torsdag og fredag). Tynget ned av daarlig samvittighet fortalte vi den smilende Erbertho at vi bare kom til aa bo hos han en natt og at vi var veldig lei oss for det. Men Erbertho ble ikke sur, tvert i mot syns han det hoertes veldig lurt ut og at det var jo saa vakkert i Antigua de neste dagene. Han spurte ogsaa om vi var paa facebook og at vi maatte legge han til der. Herlige, soete Erbertho.
Torsdagen startet med en deilig tradisjonell frokost tilbredt av Erberthos mor, egg og broed, tomater og stekte bananer, og saa mye te og kaffe vi kunne drikke. Etter frokost lata vi oss med Robin Hood, tyvenes prins mens vi ventet paa "bussen" (som viste seg aa vaere en personbil) som skulle hente oss klokken to og kjoere oss til vaart nye hjem i Antigua. Erbertho hadde selvfoelgelig kabeltv og to godstoler vi kunne slappe av i.
Det nye stedet, Posada el Viajero (The Travelers Hostal) var langt fra like koselig, og luktet litt kattetiss, men det var sentralt og derfor aa foretrekke.
Det var mange mennesker i Antigua naa. En herlig blanding av smaa mayaindianere og hoeye turister som rava fem hoder over dem i alle aldre, farger og fasonger. Det var en foelelse av folkefest i gatene og en konstant eim av roekelse i lufta. Blandet inn med lokale og tilreisende saa vi stadig flere kledd i drakter fra Jesu tid. Det tok ikke lang tid foer vi forstod hva disse utkleddes oppgave var. De var nemlig baererne. Og med baererne mener jeg virkelig baererne. De bar nemlig enorme, hm hva skal jeg kalle dem.., "vogner" (uten hjul selvfoelgelig) paa skuldrene sine. Disse enorme "vognene" var vakkert utsmykket med blomster og diverse pynt som omkranset Jesus eller Maria i menneskestoerrelse med motiv fra de ulike dagene i paaskeuka for over 2000 aar siden. Selve gatene var dekket av store, vakre blomstermosaikker, lagd kun for at prosesjonene skulle ha noe fint aa traakke paa. Alle prosesjoenen var foroevrig akkompagnert av et korps med smokingkledde menn.
Klokken 03.00 natten mellom skjaertorsdag og langfredag var det duket for en av de viktigste begivenhetene i Semana Santa (den hellige uken). Da stod vi sammen med den halvdelen av Antiguas davaerende befolkning som ikke hadde vaert med paa tidenes sjoeslag, og presset oss fram for aa faa den beste plassen i kirken, noe som ikke akkurat er vanlig oppfoersel for meg. Vel inne i kirken var vi vitne til noe som var mer som et rollespill og regne enn en gudstjeneste. Vi visste det kom til aa bli bra da romerske soldater (ala Asterix og Obelix) masjerte med hoeye trommer inn i kirken og kom med beskjed fra Pontius Pilatus om at Jesus var funnet skyldig og skulle henges paa korset (skjoente ikke hele befalingen da spansken ikke er helt 100%). Etter beskjeden fra romerne ble en diger "vogndings" loeftet opp og Jesus med korset paa ryggen ble baaret ut av kirken akkompagnert av skjebnesymfonien spilt av de evigspillende korpsmusikerne. Det var faktisk ganske spesielt. Etter den 20 minutters marsjen ut av kirken (det gaar ikke saa fort naar 100 mann skal baere flere tonn vogn), var det tid for jomfru Marias marsj etter sin doedsdoemte soenn. Hun var vakker og lidende og tronet oppaa en like stor "vogn" som sin soenn. Men Maria ble baaret av bare kvinner, alle kledd i svart.
Jesus, Maria og korpset skulle fortsette sin vandring i flere timer rundt Antigua, men Harald og jeg gikk hjem for aa faa oss litt soevn foer korsfestelsen dagen etter.
Klokken tolv langfredag var det klart for korsfestelse. Og som trofaste turister troppet vi opp med videokamera og digitalkamera en god halvtime foer det hele skulle begynne. Selvfoelgelig faar vi beskjed om at det er gudstjenesten inne i kirken som begynner klokken tolv og at det ikke vil vaere noe action utenfor foer i hvertfall ett. Saa vi setter oss ned paa en fortauskant rett foran det tomme korset og venter. Selve korsfestelsen foregaar med mye mer respekt og aerefrykt enn hva som var tilfellet 2000 aar siden. Jesus ble nemlig baaret ut paa en baare hvor han laa paa silkeputer foer de spikret han fast, tok paa han tornekronen og heiste opp korset. Det saa likevel noe morbid og aldeles grusomt ut. Skjoenner ikke helt meningen med aa paafoere han denne lidelsen aar etter aar. Jeg skulle tro at engang var nok, men den teatralske virkningen var flott, og for en traust ateistisk nordmann som meg selv var det en meget spesiell opplevelse. Resten av langfredag var fullstappet av ulike prosesjoener av forskjellig slag.
Loerdag og paaskeaften var hviledag i Antigua, og Harald som hadde vaert syk siden mandag noet aa kunne ligge i sengen hele dagen. Paa kvelden gikk vi paa en genial restaurant som viste filmer paa storskjerm og hvor man satt i behagelige sofaer med masse puter. Vi saa hele tre filmer foer vi gikk hjem. Soendag var vi klare for litt mer paaskekos og aa finne den tomme graven til Jesus, men etter aa spurt flere som stod i turistinformasjonsbaasene og faatt masse fine svar, men ingen stemte, maatte vi til slutt gi opp. Vi gikk og spiste biff et sted hvor alle kelnerne var kledd opp i renesanssedrakter i stedet. Plutselig fikk Harald litt matlyst likevel gitt.
Naa er vi i en liten by, Panajachel, ved innsjoen Lago de Atitlan. Det er en vakker, blaa innsjoe omkranset av sju spisse og noe aktive vulkaner.
Guatemala er vakkert!
Haaper ingen har faatt lesekrampe naa.
Hadde vaert hyggelig aa hoere om paaskefeiringen deres ogsaa.
Paa fredag drar vi til Equador.
Klem fra Thale.
Ps. Harald er heldigvis mye bedre i dag. Det hjalp med hestekuren han fikk paa apoteket..
Pps. Her er forresten en link til en youTube-snutt fra feiringen i Antigua http://www.youtube.com/watch?v=0ySYuhExiFU
onsdag 8. april 2009
En dag med mange inntrykk!
Nå har vi kommet oss trygt fram til Antigua, og da er det vel like greit å ta en kjapp oppsummering av de siste dagene før påskefeiringen tar helt over.
Vi ble tilsammen 3 netter i Coban. Det var på mange måter vårt første møte med Guatemala, da vi var så og si de eneste med kaukasisk utseende i gatene. Guatemalere flest er meget hjelpsomme og hyggelige, og de spørsmålene vi stilte tilfeldige personer på gaten ble meget hjelpsomt besvart. Jeg(harald) var dårlig(og er forsåvidt enda), men vi bestemte oss til tross for det å ta en guidet tur til Lanquin/Semuc Champey. Det skulle vise seg at det ble noe vi ikke kom til å angre på....
Dagen var tirsdag, og skjebnen ville det til at det skulle bli vår andre dag på vår 6 måneders lange tur med regn. Dette satte unektelig en liten demper på humøret da vi stod opp 0700. Regnet skulle vise å være kortvarig, og da vi kom fram til Semuc Champey var vi klare for et bad. Før jeg fortsetter her bør jeg kanskje fortelle litt om hva Semuc Champey er. Det er nemlig et herlig lite sted med "7 natural pools". Vannet der var krystallklart, og det var til og med en liten grotte man kunne gå inn i. Vi fikk bade i 1 times tid før det var klart for å ta på seg Indiana Jones hatten og dra på oppdagelsesferd. Etter å ha akt oss nedover diverse svaberg og hoppet fra 1-3meter forskjellige steder møtte vi dagens første hindring. Når jeg sier vi, så mener jeg Thale. Vi kom nemlig til en liten fjellskrent der vi måtte rappellere ned. For de av dere som ikke har fått det med dere, så har Thale høydeskrekk. Jeg var førstemann ned, og jeg må si at jeg i mitt stille sinn tenkte "jaja, her skilles våre veier". Jeg tok imot både 2 og 3 stykker, og hadde gått å satt meg rundt fjellskrenten så jeg ikke så hvem som gikk ned. Dere kan jo tenke dere min store overraskelse da plutselig Thale kom gående rundt fjellskrenten! Hun hadde vært veldig flink, og alle i gruppa klappet for henne. Hurra! Men det stoppet ikke der......
Etter en liten svømmetur over en liten kulp var det klart for dagens neste høydehidnring. Denne gangen var det en ganske bratt og glatt bakke som skulle klatres. Jeg hadde nå fått stor tro på Thales evner til å overvinne høydeskrekken, og det var men stolte øyne jeg fulgte hennes panteraktige ferd oppover fjellskrenten. Det gikk som en lek, men hindringene skulle ikke stoppe der. Nå var vi på vei inn i grotten, og her var det 4-5 meter rett ned på begge sider og man måtte ha tunga rett i munnen. Thale styrte det hele, og gled som en leken slange rundt på de våte steinene inne i grotten. Trygt forvart i enden av grotten fikk vi en kort leksjon om grotten som var uhyre spennende. Stemningen i grotten var nærmest magisk.
Etter leksjonen var det tid for retrett. Vi skulle samme vei tilbake, men kunne velge en alternativ vei :) DEtte bestod i å hoppe fra en ti meter høy klippe, gjennom en foss og ned i en herlig kulp. Dette sa Thale klart ifra om at aldri kom til å skje med henne, men jeg hadde lyst til å prøve meg. For dere stupere/hoppere hjemme i norge som ler av ti meter så kan jeg nevne at det høyeste jeg har hoppet fra før er 5 meter(en gang for 7 år sida) og jeg har ikke stupt siden jeg hadde en stygg liten stupehendelse som 14 åring. Stuping var selvfølgelig uaktuelt, selv om guiden vår lekent viste oss hvordan det skulle gjøres. Da jeg sto på kanten og så ned fikk jeg igrunn mest lyst til å snu, men man må jo tøye litt grenser i ny og ne. Jeg hoppet uti, og det var faktisk utrolig gøy. Jeg gikk fint gjennom den lille fossen, og landet uten dramatikk i det deilige vannet. Hurra!
På tilbake veien møtte Thale nå kanskje sin største hindring. Vi skulle nå klatre opp fra der vi hadde rappellert ned. Men med et mot som selv hadde fått den fryktløse krigeren Akilles til å bli imponert, tok Thale fatt på oppgaven. Hun klatret som en apekatt i et banantre. Hun var oppe på null komma niks, og høstet fortjent en ny runde med applaus. Nå trodde vi begge at turen var over, men det skulle det vise seg at den ikke var....
Nå skulle vil nemlig sette kursen mot en annen grotte i Lanquin. Vi ankom grotten og fikk tatt noen meget finne bilder av den grønne elva(på en fin måte) som renner ut av grotten. Da vi kom rett innenfor inngangen fikk vi en kort innføring i grottens historie. Dette skulle vise seg å bli meget interressant. Grotten ble i fordums tid brukt av mayaene til diverse sermonier. I nyere tid ble den brukt til enkle sermonier for lokalbefolkningen. Den mest imponerende opplysningen var derimot at de ikke visste hvor lang grotten var. For noen år siden hadde en fransk ekspedisjon satt kursen innover i grotten for å finne ut av dette. De hadde gitt opp etter 40 kilometer! Altså 4 mil inn i fjell. Det er i det hele tatt ganske magisk spør du meg. Grotten var ellers fantastisk fin, og vi fikk gå ca 40 minutter innover før vi fikk beskjed om at nå måtte vi vende hjem.
Idag har vi stort sett bare komme oss til Antigua. Vi bor inatt ca 10 kilometer utenfor selve sentrum, men fra og med i morgen er vi å finne i "downtown" Antigua. Vi var en liten tur inne i sentrum idag, og idag var det "rolig" og likevel fullstendig kaos.
Jeje. Jeg er fortsatt sjuk, så nå er det på tide å komme seg i seng å lade batteriene så jeg har krefter til de neste 4 dagene:D
God påske!
Vi ble tilsammen 3 netter i Coban. Det var på mange måter vårt første møte med Guatemala, da vi var så og si de eneste med kaukasisk utseende i gatene. Guatemalere flest er meget hjelpsomme og hyggelige, og de spørsmålene vi stilte tilfeldige personer på gaten ble meget hjelpsomt besvart. Jeg(harald) var dårlig(og er forsåvidt enda), men vi bestemte oss til tross for det å ta en guidet tur til Lanquin/Semuc Champey. Det skulle vise seg at det ble noe vi ikke kom til å angre på....
Dagen var tirsdag, og skjebnen ville det til at det skulle bli vår andre dag på vår 6 måneders lange tur med regn. Dette satte unektelig en liten demper på humøret da vi stod opp 0700. Regnet skulle vise å være kortvarig, og da vi kom fram til Semuc Champey var vi klare for et bad. Før jeg fortsetter her bør jeg kanskje fortelle litt om hva Semuc Champey er. Det er nemlig et herlig lite sted med "7 natural pools". Vannet der var krystallklart, og det var til og med en liten grotte man kunne gå inn i. Vi fikk bade i 1 times tid før det var klart for å ta på seg Indiana Jones hatten og dra på oppdagelsesferd. Etter å ha akt oss nedover diverse svaberg og hoppet fra 1-3meter forskjellige steder møtte vi dagens første hindring. Når jeg sier vi, så mener jeg Thale. Vi kom nemlig til en liten fjellskrent der vi måtte rappellere ned. For de av dere som ikke har fått det med dere, så har Thale høydeskrekk. Jeg var førstemann ned, og jeg må si at jeg i mitt stille sinn tenkte "jaja, her skilles våre veier". Jeg tok imot både 2 og 3 stykker, og hadde gått å satt meg rundt fjellskrenten så jeg ikke så hvem som gikk ned. Dere kan jo tenke dere min store overraskelse da plutselig Thale kom gående rundt fjellskrenten! Hun hadde vært veldig flink, og alle i gruppa klappet for henne. Hurra! Men det stoppet ikke der......
Etter en liten svømmetur over en liten kulp var det klart for dagens neste høydehidnring. Denne gangen var det en ganske bratt og glatt bakke som skulle klatres. Jeg hadde nå fått stor tro på Thales evner til å overvinne høydeskrekken, og det var men stolte øyne jeg fulgte hennes panteraktige ferd oppover fjellskrenten. Det gikk som en lek, men hindringene skulle ikke stoppe der. Nå var vi på vei inn i grotten, og her var det 4-5 meter rett ned på begge sider og man måtte ha tunga rett i munnen. Thale styrte det hele, og gled som en leken slange rundt på de våte steinene inne i grotten. Trygt forvart i enden av grotten fikk vi en kort leksjon om grotten som var uhyre spennende. Stemningen i grotten var nærmest magisk.
Etter leksjonen var det tid for retrett. Vi skulle samme vei tilbake, men kunne velge en alternativ vei :) DEtte bestod i å hoppe fra en ti meter høy klippe, gjennom en foss og ned i en herlig kulp. Dette sa Thale klart ifra om at aldri kom til å skje med henne, men jeg hadde lyst til å prøve meg. For dere stupere/hoppere hjemme i norge som ler av ti meter så kan jeg nevne at det høyeste jeg har hoppet fra før er 5 meter(en gang for 7 år sida) og jeg har ikke stupt siden jeg hadde en stygg liten stupehendelse som 14 åring. Stuping var selvfølgelig uaktuelt, selv om guiden vår lekent viste oss hvordan det skulle gjøres. Da jeg sto på kanten og så ned fikk jeg igrunn mest lyst til å snu, men man må jo tøye litt grenser i ny og ne. Jeg hoppet uti, og det var faktisk utrolig gøy. Jeg gikk fint gjennom den lille fossen, og landet uten dramatikk i det deilige vannet. Hurra!
På tilbake veien møtte Thale nå kanskje sin største hindring. Vi skulle nå klatre opp fra der vi hadde rappellert ned. Men med et mot som selv hadde fått den fryktløse krigeren Akilles til å bli imponert, tok Thale fatt på oppgaven. Hun klatret som en apekatt i et banantre. Hun var oppe på null komma niks, og høstet fortjent en ny runde med applaus. Nå trodde vi begge at turen var over, men det skulle det vise seg at den ikke var....
Nå skulle vil nemlig sette kursen mot en annen grotte i Lanquin. Vi ankom grotten og fikk tatt noen meget finne bilder av den grønne elva(på en fin måte) som renner ut av grotten. Da vi kom rett innenfor inngangen fikk vi en kort innføring i grottens historie. Dette skulle vise seg å bli meget interressant. Grotten ble i fordums tid brukt av mayaene til diverse sermonier. I nyere tid ble den brukt til enkle sermonier for lokalbefolkningen. Den mest imponerende opplysningen var derimot at de ikke visste hvor lang grotten var. For noen år siden hadde en fransk ekspedisjon satt kursen innover i grotten for å finne ut av dette. De hadde gitt opp etter 40 kilometer! Altså 4 mil inn i fjell. Det er i det hele tatt ganske magisk spør du meg. Grotten var ellers fantastisk fin, og vi fikk gå ca 40 minutter innover før vi fikk beskjed om at nå måtte vi vende hjem.
Idag har vi stort sett bare komme oss til Antigua. Vi bor inatt ca 10 kilometer utenfor selve sentrum, men fra og med i morgen er vi å finne i "downtown" Antigua. Vi var en liten tur inne i sentrum idag, og idag var det "rolig" og likevel fullstendig kaos.
Jeje. Jeg er fortsatt sjuk, så nå er det på tide å komme seg i seng å lade batteriene så jeg har krefter til de neste 4 dagene:D
God påske!
mandag 6. april 2009
Turen går til Guatemala
jaja.. Det blir to blogger på rappen denne gangen, men det er jo bare moro!
Etter en rolig sistekveld med våre amerikanske venner, stod vi opp 0530 for å pakke og gjøre oss klare til å dra videre. Vi hadde funnet ut at det gikk en buss 0700 til grensa mellom Belize og Guatemala. Det var hele 2 steder på veien vi måtte skifte buss, men det gikk virkelig smertefritt. Bussene stod og ventet på oss ved alle stasjoner.
Ved grensa gikk det også smertefritt, og plutselig hadde en kar praiet oss til en taxi som skulle kjøre oss helt til Tikal. Vi hadde ikke trodd vi skulle komme oss til Tikal allerede på lørdagskvelden, men det var tydelig at idag stod lykken oss bi. På veien til Tikal stoppet vi for å ta en "Canopy" tur gjennom tretoppene. Det var sinnsykt fett, og til og med taxisjåføren vår ble med. Thale ble igjen på bakken, noe jeg tror var like greit da det var høyt ned.
Etter denne lille avstikkeren fant vi oss en teltplass for natten, og fant ut at om vi kjappa oss så rakk vi akkurat å se solnedgangen fra det høyeste tempelet inne i Tikal. Vi skyndte oss inn dit og satte oss ned og tittet ut over landskapet. Det var virkelig fantastisk. Vi satt på tempel 4, som faktisk er det høyeste punktet i lavlandet i Guatemala. Det er også det høyeste tempelet i Maya historien, så dere kan jo selv tenke dere hvordan utsikten var. Det var dessverre ikke mulig å se hele solnedgangen, da parken stengte 6. Jeg prøvde å bestikke en vakt til å la oss bli igjen å se ferdig solnegangen, men det gikk dårlig da det viste seg at sjefen hans stod rett ved siden av oss da jeg prøvde det.
Etter en natt med dårlig søvn, grunnet at vi sov i et lite telt, samt at "howlers"(en type ape) holdt det gående hele natten møtte vi opp noe søvndrukne til den avtalte guidede turen klokken seks. Vi var de første menneskene inne i parken, og da vi kom fram til tempel 4 hadde vi det helt for oss selv i et lite kvarter. Jeg benyttet denne tiden på å snike meg bak sperringene og fikk tatt noen bilder man vanligvis ikke får tatt ved tempel 4. Hurra hurra.
Den guidede turen var meget interressant og tok ca 3 og en halv time. Vi ble fortalt om masse historie, samt hvor stort Tikal faktisk var. For spesielt interresserte kan jeg nevne at det bodde 80 000 - 100 000 mennesker der, og 6-8% av disse var overklasse. Etter den guidede turen fikk vi gå rundt og bestige de ulike pyramidene samt titte på området. Thale var veldig flink og klarte faktisk å bestige alle pyramidene. Heia!
Etter et par timer med snoking på egen hånd bestemte vi oss for at vi igrunn var ferdige til Tikal; vi satte snuten mot det sørlige Guatemala.
I Placencia møtte vi nemlig noen norske(Eli og Balder) som anbefalte oss et lite sted som heter Lanquin. Dette ligger midt mellom Tikal og Antigua(som er vårt neste reisemål). Vi bestemte oss dermed for å ta en dag eller to der. Men det skulle vise seg vanskeligere enn først antatt...
Da vi ankom Flores, som er byen som ligger ved Tikal, hadde vi fått beskjed om at det skulle gå en shuttlebus til Coban(som man må innom for å dra til Lanquin) 1430. Vi ankom flores 1410, kjøpte billetter og snakket om hvor utrolig flaks vi hadde hatt med busstransfers de siste dagene. JINXX!!
Klokken ble både 3 og halv 4. Vi ble fortalt "10 more minutes" og "15 more minutes" om hverandre. Vi fikk høre at kjøretiden til Coban er ca 5 timer. Dere tenker kanskje:"det kan da umulig være noe stress med en liten forsinkelse", jo det kan det. Her i Guatemala er nemlig landeveisrøveri veldig vanlig etter mørkets frembrudd. Det var vi klare over og begynte og bli ganske stress da klokka blei kvart på fire. Det hjalp ikke nevneverdig at han ene personen som jobba på bussterminalen kom bort å sa vi burde prøve å få igjen pengene, da det ikke var trygt å reise nå. Da vi bestemte oss for at nok er nok, var klokken blitt 4. Idet vi skal gå for å få refundert beløpet for billetene kommer det en shuttlebus med en sint mann som sier vi må kjappe oss om vi skal være med. Vi sier vi vil ha tilbake pengene og at det ikke er trygt å kjøre så sent. Vi taler til døve ører. De nekter å gi oss noe penger, og til slutt ser vi ingen annen mulighet enn å spille et slag russisk rulett. Det hjelper ikke at vi er de eneste 2 i bussen.
Kall meg gjerne paranoid, men tanken på å miste alt jeg har i et land jeg ikke kjenner noen, og i tillegg ikke akkurat snakker språket flytende tiltaler meg ganske lite. Jeg gjemte derfor Visakort og noe penger i seteforet på bilen i tilfelle vi skulle bli ranet :)
Det skulel vise seg at det ikke var nødvendig da turen gikk nesten helt smertefritt. Jeg sier nesten fordi jeg i løpet av turen ble litt sjuk, og jeg var i ganske dårlig stand da jeg ankom Coban. Heldigvis ble vi kjørt til hostellet, og jeg fikk kommet meg i seng etter noen meget lange dager med lite søvn...
Nå sitter vi i Coban, og det kan se ut som vi dropper lanquin og bare slapper av her i 2 dager før det tar helt av nede i Antigua. Det er stedet å være i påskeuka. Jeg gleder meg spesielt til at de faktisk skal spikre jesus opp på korset.
jeje.. dette blei langt, i tillegg har Thale akkurat skrevet om Belize, så nå blir det endelig litt lesing på dere :D
Etter en rolig sistekveld med våre amerikanske venner, stod vi opp 0530 for å pakke og gjøre oss klare til å dra videre. Vi hadde funnet ut at det gikk en buss 0700 til grensa mellom Belize og Guatemala. Det var hele 2 steder på veien vi måtte skifte buss, men det gikk virkelig smertefritt. Bussene stod og ventet på oss ved alle stasjoner.
Ved grensa gikk det også smertefritt, og plutselig hadde en kar praiet oss til en taxi som skulle kjøre oss helt til Tikal. Vi hadde ikke trodd vi skulle komme oss til Tikal allerede på lørdagskvelden, men det var tydelig at idag stod lykken oss bi. På veien til Tikal stoppet vi for å ta en "Canopy" tur gjennom tretoppene. Det var sinnsykt fett, og til og med taxisjåføren vår ble med. Thale ble igjen på bakken, noe jeg tror var like greit da det var høyt ned.
Etter denne lille avstikkeren fant vi oss en teltplass for natten, og fant ut at om vi kjappa oss så rakk vi akkurat å se solnedgangen fra det høyeste tempelet inne i Tikal. Vi skyndte oss inn dit og satte oss ned og tittet ut over landskapet. Det var virkelig fantastisk. Vi satt på tempel 4, som faktisk er det høyeste punktet i lavlandet i Guatemala. Det er også det høyeste tempelet i Maya historien, så dere kan jo selv tenke dere hvordan utsikten var. Det var dessverre ikke mulig å se hele solnedgangen, da parken stengte 6. Jeg prøvde å bestikke en vakt til å la oss bli igjen å se ferdig solnegangen, men det gikk dårlig da det viste seg at sjefen hans stod rett ved siden av oss da jeg prøvde det.
Etter en natt med dårlig søvn, grunnet at vi sov i et lite telt, samt at "howlers"(en type ape) holdt det gående hele natten møtte vi opp noe søvndrukne til den avtalte guidede turen klokken seks. Vi var de første menneskene inne i parken, og da vi kom fram til tempel 4 hadde vi det helt for oss selv i et lite kvarter. Jeg benyttet denne tiden på å snike meg bak sperringene og fikk tatt noen bilder man vanligvis ikke får tatt ved tempel 4. Hurra hurra.
Den guidede turen var meget interressant og tok ca 3 og en halv time. Vi ble fortalt om masse historie, samt hvor stort Tikal faktisk var. For spesielt interresserte kan jeg nevne at det bodde 80 000 - 100 000 mennesker der, og 6-8% av disse var overklasse. Etter den guidede turen fikk vi gå rundt og bestige de ulike pyramidene samt titte på området. Thale var veldig flink og klarte faktisk å bestige alle pyramidene. Heia!
Etter et par timer med snoking på egen hånd bestemte vi oss for at vi igrunn var ferdige til Tikal; vi satte snuten mot det sørlige Guatemala.
I Placencia møtte vi nemlig noen norske(Eli og Balder) som anbefalte oss et lite sted som heter Lanquin. Dette ligger midt mellom Tikal og Antigua(som er vårt neste reisemål). Vi bestemte oss dermed for å ta en dag eller to der. Men det skulle vise seg vanskeligere enn først antatt...
Da vi ankom Flores, som er byen som ligger ved Tikal, hadde vi fått beskjed om at det skulle gå en shuttlebus til Coban(som man må innom for å dra til Lanquin) 1430. Vi ankom flores 1410, kjøpte billetter og snakket om hvor utrolig flaks vi hadde hatt med busstransfers de siste dagene. JINXX!!
Klokken ble både 3 og halv 4. Vi ble fortalt "10 more minutes" og "15 more minutes" om hverandre. Vi fikk høre at kjøretiden til Coban er ca 5 timer. Dere tenker kanskje:"det kan da umulig være noe stress med en liten forsinkelse", jo det kan det. Her i Guatemala er nemlig landeveisrøveri veldig vanlig etter mørkets frembrudd. Det var vi klare over og begynte og bli ganske stress da klokka blei kvart på fire. Det hjalp ikke nevneverdig at han ene personen som jobba på bussterminalen kom bort å sa vi burde prøve å få igjen pengene, da det ikke var trygt å reise nå. Da vi bestemte oss for at nok er nok, var klokken blitt 4. Idet vi skal gå for å få refundert beløpet for billetene kommer det en shuttlebus med en sint mann som sier vi må kjappe oss om vi skal være med. Vi sier vi vil ha tilbake pengene og at det ikke er trygt å kjøre så sent. Vi taler til døve ører. De nekter å gi oss noe penger, og til slutt ser vi ingen annen mulighet enn å spille et slag russisk rulett. Det hjelper ikke at vi er de eneste 2 i bussen.
Kall meg gjerne paranoid, men tanken på å miste alt jeg har i et land jeg ikke kjenner noen, og i tillegg ikke akkurat snakker språket flytende tiltaler meg ganske lite. Jeg gjemte derfor Visakort og noe penger i seteforet på bilen i tilfelle vi skulle bli ranet :)
Det skulel vise seg at det ikke var nødvendig da turen gikk nesten helt smertefritt. Jeg sier nesten fordi jeg i løpet av turen ble litt sjuk, og jeg var i ganske dårlig stand da jeg ankom Coban. Heldigvis ble vi kjørt til hostellet, og jeg fikk kommet meg i seng etter noen meget lange dager med lite søvn...
Nå sitter vi i Coban, og det kan se ut som vi dropper lanquin og bare slapper av her i 2 dager før det tar helt av nede i Antigua. Det er stedet å være i påskeuka. Jeg gleder meg spesielt til at de faktisk skal spikre jesus opp på korset.
jeje.. dette blei langt, i tillegg har Thale akkurat skrevet om Belize, så nå blir det endelig litt lesing på dere :D
Belize
Hei hei.
Ja da er det paa tide med litt reisesnakk igjen. Er en stund siden vi har skrevet noe naa saa hold dere fast, for det er mye som har skjedd! Hehe. Vi ankom altsaa Belize paa onsdag. Kom med bussen til Belize city, men tok en taxibaat rett ut til Caye Caulker, en paradisisk oey midt i det karibiske hav. Kom altsaa fram til oeya og fikk innlosjert oss i noen rustikke hytter rett ved det azurblaa havet. Gikk saa for aa spise en deilig fiskemiddag og tok en relativt tidlig kveld. Dag nummer to paa Caye Caulker gikk vi en lang tur rundt hele oeya. Naa skal det sies at oeya ikke er saa veldig stor da, men en fin tur ble det. Paa vaar vei stoette vi paa leende barn som lekte i vannkanten og hyggelige belizere med sine "ey man hows it going" paa syngende kreolsk. Hele tiden selvsagt med det blaa paradisiske havet ved vaar side.
Det var ikke noe ordentlig sandstrand paa Caye Caulker, selv om hele oya var sand. I stedet var det paa nordspissen paa oeya bygd opp brygger som man kunne stupe ut i det lunka vannet fra. Bryggene egnet seg ogsaa bra til aa ligge aa sole seg paa. Men hvorfor ligge paa land naar man kan plaske rundt i det deilige turkise vannet? Ikke vet jeg. Vi tilbrakte soendagen paa The Split (som stedet het). Det var en bra dag aa vaere der for da hadde de fleste belizerne fri ogsaa og vi var omringet av badende beliziske barnefamilier, par og selvfoelgelig de obligatoriske kjekkasene som underholdt de amerikanske jentene. Folk snorklet og stupte, to gutter paa ca. ti aar kom padlende paa et surfebrett hvor de ogsaa la skattene de fant fra havetsdyp oppaa. En herlig dag.
Mandagen gikk med til aa ordne en rekke kjedelige ting paa internett. Og selvfoelgelig informasjonsmoete. Informasjonsmoete tenker dere kanskje da? Og ja, informasjonsmoete sier jeg. For vi hadde nemlig meldt oss paa en seiltur fra Caye Caulker til soer i Belize, en liten fiskerlandsby som heter Placencia. Turen skulle ta tre dager og to netter. Dagene ble tilbrakt paa den store, fine seilbaaten vaar og nettene skulle vi overnatte i telt paa oede oeyer i det karibiske hav. Vi gledet oss! Foerst ble vi litt i tvil da vi kom paa informasjonsmoete mandagkveld. Alle de andre saa saa voksne ut, og alle var par. Alle utenom en ung gutt som satt der alene og saa mest ut som om han hadde lyst til aa loepe ut fra hele moetet. Men folk saa da hyggelig ut og vi lot oss ikke skremme.
Tirsdagmorgen moette vi opp paa brygga med alt staesjet vaart, spiste frokost med det utrolig hyggelige parret Brendan og Elisse fra Washington DC og gikk ombord i baaten, Ragga Queen. Vi var i alt 17 mennesker pluss crewet, tre herlige beliziske sjoemenn. Jimmy "the Boss", Jerry "the Captain" og Dice. Med oss var ogsaa Abraham, Abe, den kjekke, single amerikaneren paa 22 som var noe skuffa over at det ikke fantes en singel jente ombord. Saa var det Shacheasa, en stor svart dame fra Compton, California, bittelille Penny fra Wiltshire England. en pensjonert laerer som bruker pensjonisttilvaerelsen til aa reise 9 maaneder hvert aar. Det var Kory og Karen fra Minnesota som nettopp hadde vaert i Norge og som ikke likte makrellitomat og doepte Harald til King Harold. Det var Brendan og Elisse som var paa vaar alder og Andrew og Danielle fra Canada som vi skal moete igjen i Antigua og to andre veldig hyggelige amerikanske par, Julia og ... og Erica og Steve.
Off we go for tre dager i paradis. Livet paa baaten besto av soling og fisking. Harald var meget ivrig, men fikk desverre ingen ikke en eneste fisk, tiltross for at han holdt til bakerst i baaten de to foerste dagene, sammen med Abe, som heller ikke fikk fisk. Det var kaldt drikke av alle varianter og deilig mat som Jerry lagde til oss i det bittelille kjoekkenet i baaten. Alt akkompagnert av reaggerytmer paa hoytaleranlegget. Vi hadde to-tre stopp per dag hvor vi hoppa av baaten for aa snorkle paa verdens nest lengste koralrev. Da saa vi masse forskjellige fisk, inkludert en barrakuda i ny og ne, diverse rokker, sjoestjerner og koraler i alle farger og fasonger. Herlig! Det er ogsaa verdt aa nevne at en gjeng delfiner fant seilbaaten vaar og syntes det var morsomt aa hoppe opp og leke seg i fronten. Jada, livet er herlig.
Den foerste natta tilbrakte vi paa en helt oede oey, Rendesvous Caye. Den var saa bitteliten at det var ikke plass til mye mer enn de sju teltene vi satt opp og de tolv palmetraerne som allerede sto der. Idyll? ja det kan du si. Etter aa ha nytt en vakker solnedgang i havet med en kald romcocktail i haanda var det tid for historier og marshmellows rundt baalet. Harald og jeg var sist i seng etter at Kory maatte kapitulere mot den norske ungdommen.
Dag to gikk med til mere snorkling, soling, baat og bad. Men det skal sies at flere av vaare reisekamerater soekte til skyggen denne dagen. Sola tar godt naar man er paa sjoen. Etter nok en dag uten aa faa noe fisk fra baaten maatte manskapet vaart ut aa kjoepe fersk fisk saa vi alle skulle faa nyfiska fisk til middag. Og det fikk vi, Jerry svikta ikke den dagen heller. Denne natta overnattet vi paa Tobacco Caye. Her var det et par smaa bungalowsteder og en bar, men det var fremdeles flott. Og veldig godt med en dusj, selv om det var en enkel bucket shower. Paa tobacco caye var det tid for en siste snorkeltur for dagen og i solnedgangen dukket det igjen opp delfiner som lekte seg litt utenfor brygga hvor vi satt med en god og kald rompunsj. Etter middag og da alle satt paa brygga og koste seg skulle vaar kjeare Shaceasha ha stand up for oss. Jeg tror alle var litt nervoese for om det kom til aa bli flaut eller hva som var i vente, men det var faktisk veldig bra! Det er ikke hver dag man moeter en stor (amerikansk stor), svart dama med knallgraatt haar som gjoer stand up om compton.. Herlig!!
Siste dagen paa baaten var like flott som de andre. Det er rett og slett ganske utrolig aa seile rundt (naa var det helt vindstille da saa vi seilte vel egentlig ikke saa mye.. men..) rundt i azurblaatt hav med smaa, hvite oeyer bekledd med noen palmetraer som stikker opp overalt. Det var rett og slett en opplevelse helt utenom det vanlige. Jeg tror vi alle foelte oss litt som Robinson Crusoe, uten problemene.
Vi ankom Placencia rundt klokken fem. Da var det klemmer og kos til det fantastiske manskapet vaart foer vi maatte avgaarde for aa finne et sted aa bo. Fant Omars, for dobbeltrom for 50kr natta. Gikk for aa ordne noe paa internett, men kom ikke lang. Rett opp i "gata" (kan egentlig ikke kalle den stien en gate) traff vi nemlig en stor gjeng fra baaten som satt med en kald oel. Det saa godt ut, saa vi joina dem. I loepet av ti minutter var resten av gjengen ogsaa paa plass. Stemninga var god og lattern satt loest. Etter en dusj og en deilig middag med de fleste paa baaten gikk turen videre til "the Tipsy Tuna" the place to be i Placencia. Der var det en flott sammensurium av turister og belizere i alle aldre og fasonger, og det viktigste av alt. Det var karaoke. Og belizere er ikke saa noeye med om de kan synge eller ikke. Ikke mer enn fem minutter hadde gaatt etter vi hadde ankommet Tipsy Tuna foer en klegg av en amerikansk jente proever aa sjekke opp Harald. Jeg som hadde gaatt for aa kjoepe drikke syns det var saa morsomt saa jeg ble staaende med mine venner og drakk opp oelene selv. Hehe. Det skal sies at jenta ikke ga seg saa lett og hu surra rundt Harald resten av kvelden. Harald maatte til slutt si at naa ville han heller gaa aa vaere sammen med kjearesten sin litt, og hva sier den sjarmerende amerikaneren som har sjekka opp typen min hele kvelden? Jo, "Your girlfriend looks awfully friendly with that belizean over there!". Kjerring heter det paa godt norsk. Vi hadde alle foroevrig veldig morsomt og gikk hjem sammen med Elisse og Brendan rundt klokken to.
Dagen etter gjorde vi virkelig ingenting annet enn bade og sitte i skyggen under palmetraerne ,paa den fineste stranda i Belize, og snakke med vaare nye venner B og E. Paa kvelden gikk vi ut aa spiste kinesisk mat og jeg kan si det smakte med asiatisk. Moette igjen Kory, Karen, Erica og Steve paa kvelden. Og Abe kom tilogmed innom med vennene sine. De andre var alle i slaget og klare for en nye kveld paa the tipsy tuna, men Harald og jeg gikk hjem. Troette og fornoeyde.
Belize er fantastisk, dere boer sjekke det ut!
Klemmer fra Thale
Abonner på:
Innlegg (Atom)
